Tørketid for elven av gress

Borte i sivet står en blå hegre dørgende stille mens den venter på at en passende intetanende fisk skal komme nær nok for et lynraskt hugg med nebbet. På en grein, litt lenger borte, sitter en skarv med vingene utspent for å tørke fjærene etter et dykk. Det er tørketid i Everglades National Park og det mangfoldige dyrelivet blir tvunget til å samles i de gjenværende vannhullene og kildene. Dette er den perfekte tiden av året for å observere det fantastiske biologiske mangfoldet som finnes her i våtmarksområdene sør i Florida i USA.

Symbolarten
Jeg har lenge håpet å få et glimt av den truede amerikastorken (Mycteria americana) men lykken ser ikke ut til å stå meg bi i dag. Fingeren er krummet over utløsningsknappen på kameraet. Jeg vil fange det meste på minnebrikken slik at jeg kan dele dette mangfoldet med venner der hjemme. Brått høres et merkelig brøl inne fra sivet et sted. Det kan bare være en alligator i parringshumør. Jeg flytter blikket og kameralinsen mot lyden og med ett får jeg øye på det jeg håpet på. En amerikastork vader gjennom det grunne vannet som en drillmajor i sakte film. Med nebbet nedsenket i det grunne, mudrete vannet beveger den det mørke hodet kontinuerlig fram og tilbake som en robot ved et samlebånd. Blandede metaforer om vill natur og menneskelig teknologi passer denne truede vadefuglen og dens livsmiljø – Everglades. Siden 1960 og fram til i dag har antallet hekkende amerikastorker gått ned fra 6 000 til bare 500. Amerikastorken benytter ikke synet i søket etter mat, men det svært følsomme nebbet. I grumsete vann full av planter er ikke synet til å stole på. Ved å føre nebbet frem og tilbake i vannet mens fuglen sakte går fremover føler den seg fram etter små fisk. Ved berøring smeller den nebbet igjen i løpet av kun 25 millisekunder – den raskeste refleksen kjent blant vertebrater. Amerikastorken er avhengig av grunne, grumsete vannhull i hekketiden for å få fanget nok mat. Men menneskets endring av vannbalansen i Everglades truer hekkesesongen til denne majestetiske fuglen.

Elven av gress
Den dramatiske nedgangen i bestanden av amerikastork symboliserer omfanget av miljøfarer som truer dagens Everglades. ”Elven av gress” er en betegnelse som har blitt benyttet for dette våtmarksområdet sør i Florida siden naturverneren Majory Stoneman Douglas kalte den det første gang i 1940-årene. Det er en svært passende beskrivelse av denne svakt hellende tettvokste elven som ligner mer på en sump enn en elv. Everglades er den første nasjonalparken i USA som ble etablert for å verne et truet og komplett økosystem. Men truslene mot parken er fortsatt voksende.

Et ungt og sårbart landskap
Sør-Florida kom til syne først etter siste istid og er relativt ungt. Grunnfjellet er bare mellom 6000 og 8000 år gammelt. Ikke noe av Everglades er høyere enn 8 fot over havnivået. Det livgivende vannet i Everglades stammer fra regnvannet om sommeren som faller over Kissimmee-nedslagsfeltet og samles opp i Lake Okeechobee. Herfra begynner ”elven av gress” sin lange og livgivende reise mot Mexico-gulfen. I løpet av vinterhalvåret opplever Everglades sin tørketid og vannføringen blir naturlig lavere. Dyre- og plantelivet har over lang tid tilpasset seg denne naturlige og historiske vekslingen mellom regntid og tørketid. Forutsigbarheten i denne syklusen har gjort at svært mange av artene som lever i Everglades er helt avhengig av denne vekslingen i vannstand og vannmengde. Nettopp dette gjør Everglades så utrolig sårbart for endringer i vannsyklusen.

Trusler på alle kanter
Everglades’ storslåtthet er nå alvorlig truet. Utbredte irrigasjons- og kanalsystemer hindrer vannet i å nå Everglades, som nå utgjør kun en femtedel av det historiske omfanget. Og problemene bare øker. Floridas befolkning øker med 900 mennesker daglig og det daglige behovet for ferskvann med 760 000 liter. Dette vil legge ytterligere press på Everglades. Den økende befolkningen påvirker vannet som renner mot Everglades i form av kvalitet, mengde og tidspunkt for flom og tørke. Vann holdes tilbake når det skal være flom og slippes ut når det skal være tørke. Avrenning fra landbruket fører til algeoppblomstringer og påvirker vegetasjonsmønsteret. Endring av vannføringen har ført til en reduksjon på 93 prosent i antall hekkende vadefugler i Everglades siden 1930 – fra 265 000 til bare 18 500. Tungmetaller er funnet i alle ledd av næringskjeden helt opp til Floridapanteren, en art som er så truet at det finnes færre enn 30 stykker i hele staten.

Finnes det håp?
I et av verdens største restaureringsprosjekter for et økosystem har den amerikanske kongressen utvidet Everglades National Park for å redde kritiske leveområder for mange arter. Det jobbes med å få til et vannforvaltningssystem som ligner det naturlige vannkretsløpet som har gjort Everglades til det unike området det er. Forvaltningsstrategier utvikles for å bedre vannkvaliteten på det vannet som slippes ut fra menneskelig aktivitet og som ender opp i hjertet av Everglades. Men ettersom befolkningsøkningen fortsatt stiger og tørsten er like stor etter det samme vannet som trestorken trenger for å overleve, er problemene fortsatt store. Og når president Bush gjentatte ganger har forsøkt å åpne for gruvedrift i Everglades ligger skjebnen til dette svært unike området fortsatt i menneskets hender.

Tekst og foto: Christian Pedersen, fagrådgiver i WWF