Vi forandrer naturen som aldri før. Samtidig forandrer vi både livsstil og friluftsvaner. Slik endrer vi også mange av de opplevelsene man kan ha i norsk natur.
Ni av ti nordmenn går på tur eller driver med annet friluftsliv – men hva skjer med naturopplevelsene våre, når både naturomgivelsene og vi selv er i endring?
Presset på naturen øker fra mange kanter:
Nye arter kommer inn, andre blir mer eller mindre borte. I skogen er det flatehogst som gjelder, og andelen skog som ikke er flatehogd minker jevnt. I kulturlandskapet overtar løvskogen der det før var åker og eng.
Både i fjell og på sjø er det åpnet for mer motorferdsel. Samtidig møter vi naturen på andre måter enn før.
Vi er travle besøkende i naturen, med andre forutsetninger for og krav til våre naturopplevelser enn de fleste hadde tidligere.
Allemannsretten har dype røtter i kulturen vår og er en grunnforutsetning for friluftslivet i Norge. Nå er den under press.
Nedbygging av natur, krav om betaling og forsøk på å gjerde folk ute fra områder som skal være åpne for alle, er eksempler på trusler mot allemannsretten i dag.
På samme måte er også kunnskapen om allemannsretten, og bruken av den, i endring. Undersøkelser viser at spesielt unge i dag har lav kjennskap til rettigheter og plikter de har i naturen.
Bruken av høstingsretten, gjennom aktiviteter som bær- og soppturer, er også på vikende front blant unge.
Hvert eneste år mister vi to prosent av verdens dyreliv. Naturtapet foregår også i Norge. Rundt en femdel av alle vurderte arter i Norge er nå inne på den offisielle rødlisten.
Myndighetene måler tilstanden for naturmangfoldet i en egen naturindeks. Den viser at det går dårlig med mange av økosystemene våre. Flere av dem, som fjell, våtmark og kyst har hatt en negativ utvikling de siste årene.
Den viktigste forklaringen handler om ting vi rår over selv – hva vi bygger, hvor vi bygger det, og hvordan vi driver jord- og skogbruk på arealene våre.
Hvert år avskoger vi områder på størrelse med Moss!
De fleste forbinder avskoging med de tropiske regnskogene, der naturskog hogges og erstattes av beitemark eller plantasjer. Men vi har avskoging også i Norge.
Siden 1990 har vi mistet gjennomsnittlig 58 kvadratkilometer skog hvert år. Det betyr at den årlige avskogingen kan sammenlignes med arealet til Moss kommune.
Noe av denne avskogingen skyldes nydyrking og omlegging til beite i landbruket. Men det aller meste – over to tredeler – skyldes ulike former for utbygging: Veier og parkeringsplasser, hytter og hus. Slike utbygginger kommer gjerne i nærheten av der folk bor.
Mye av avskogingen går altså ut over nærnaturen – skogområder som er lett tilgjengelige og ofte mye brukt i hverdager og helger.
Også lenger unna bygd og by blir det stadig tydeligere spor etter folk og virksomhet. Nye veier, hytter og kraftanlegg er blant de viktigste eksemplene.
Offisiell norsk statistikk viser at nesten 1.700 kvadratkilometer inngrepsfri natur gikk tapt i Norge i perioden 1988-2012. Utviklingen har fortsatt i årene etter.
Både forskere og miljøvernere er bekymret for at utmarka bygges ut bit for bit – slik at én utbygging her og én der gradvis forandrer landskap og naturtyper.
Diskusjonen har blant annet handlet om utbygginger i strandsonen, hyttebygging i fjellet, bygging av vindkraft på land, av større vannkraftverk og av småkraftverk i bekker og mindre elver.
Når man samler slike naturinngrep under fellesbetegnelsen arealendringer, som også omfatter jord- og skogbruk, ser man at det er slike utbygginger som utgjør den største trusselen mot naturmangfoldet.
Mesteparten av hogsten i norske skoger skaper ikke avskoging. Trær hogges og nye vokser opp, enten fordi trærne frør seg selv eller fordi skogbrukerne planter ut nye.
Men det moderne skogbruket endrer skogen likevel.
Tre firedeler av den produktive skogen i Norge er flatehogd. Når man driver systematisk skogbruk med flatehogst blir skogen etterhvert preget av store områder med jevngamle trær, vanligvis gran. Bare i få og små områder får trærne lov å bli gamle.
Undersøkelser viser at de fleste som går i skogen oppfatter hogstflater som noe negativt. De fleste foretrekker gammel skog med store trær, og setter også pris på skog der trær av flere slag og ulik størrelse vokser om hverandre.
Det er ikke bare mennesker som har det på den måten: Mange arter trenger gammel skog for å overleve. Derfor er også artsmangfoldet vanligvis større i den skogen som ikke har vært flatehogd.
Mange nordmenn som bruker naturen har forlengst begynt å merke klimaendringene på kroppen. Det er sommervarmt badevann i havet til langt ut på høsten. Om vinteren kommer skiføret senere og forsvinner tidligere enn før. Det regner mer, og det blåser hardere.
De store forandringene i naturen kommer fordi slike endringer betyr nye livsbetingelser for planter og dyr.
Her i landet gjør varmere klima at trær kan vokse stadig høyere i terrenget, slik at skogene vokser og høyfjellet krymper. Den høyeste målte tregrensen i Norge ligger nå på over 1300 meter over havet. Det er mer enn hundre meter høyere enn for hundre år siden. Forskerne venter nye rekorder i årene som kommer.
I lavlandet bidrar klimaendringene til at landskapet gror fortere igjen. I den nordnorske bjørkeskogen har folk sett en helt annen virkning: Flere tusen kvadratkilometer bjørkeskog i Finnmark og andre deler av nordkalotten er angrepet av målerlarver flere år på rad.
Målerlarvene – eller lauvmakk, som de kalles lokalt – spiser løvet på bjørketrærne. Noen år kan det bli så mange larver at de gumler i seg alt som finnes av blader. Trærne tåler slikt bare det ikke skjer for ofte.
Men de milde vintrene har gjort at mange egg har overlevd og larvene har kommet i stort antall flere år på rad. Resultatet er store skader på skogen. Et areal på 10 000 kvadratkilometer er rammet – det er på størrelse med hele Rogaland fylke.
I områder på flere hundre kvadratkilometer er skogen helt død.
Dyr, fugl og planter som er spesielt tilpasset snø får vanskeligere kår. Det får konsekvenser, og ikke bare om vinteren.
Mange fjellvandrere har for eksempel et forhold til issoleie, en hardfør blomst som er funnet så høyt som like under toppen på Galdhøpiggen. Issoleie vokser gjerne i såkalte snøleier, som er forsenkninger der snøen samler seg om vinteren, og smelter sent på forsommeren.
Når breer og snøfonner smelter tørker snøleiene ut, og det gjør livet vanskelig for issoleien – som har havnet på rødlisten over truede arter.
Kortere sesong med snø betyr også dårligere muligheter til å oppleve naturen på ski.
Jaktbare arter som rype og hare står også på rødlista, i likhet med fjellreven. Disse artene har det til felles at de skifter farge med årstidene: De blir hvite om vinteren og grå eller brune om sommeren.
Når snøen ikke kommer og går til vanlig tid, kan det som skulle vært livsviktig kamuflasje få helt motsatt effekt.
Noen dyre- og plantearter taper på klimaendringene, andre vinner. Blant taperne finner vi flere av sjøfuglartene som har fylt norske fuglefjell med liv og lyd – som lunde, lomvi og krykkje.
Mange sjøfugler sliter med å finne mat når temperaturen stiger og livet i havet oppfører seg annerledes enn før. Klimaendringene kommer i tillegg til andre trusler, som drukning i fiskegarn, oljesøl, miljøgifter og menneskelige forstyrrelser.
Til sammen kan dette gjøre det vanskelig for sjøfuglene å få fram unger – og hele fuglefjell kan stilne.
Klimaendringene er også en viktig forklaring på at en annen kjent fuglelyd høres sjeldnere enn før: Gjøken, som pleide å gale ko-ko, har havnet på rødlista over truede arter nå som klimaet har endret seg.
Årsaken er at den får problemer med snyltingen. Gjøken legger egg i andre fuglers reir. Når gjøkegget klekker, dytter gjøkungen de andre ungene ut over reirkanten. Så blir den matet og stelt av fosterforeldrene.
Nå får klimaendringene hele systemet til å rakne.
Både gjøken og vertsfuglene er trekkfugler. Hvis gjøkens opplegg skal fungere, må den komme til hekkeområdene samtidig med vertsfuglene – den mest populære av dem er heipiplerke.
Gjøkens problem er at heipiplerka tilpasser seg temperaturendringer, forstår at våren kommer tidligere, og trekker tidligere til hekkeområdene enn den har pleid å gjøre.
Gjøken derimot, kommer til landet like sent som før. Når heipiplerka går i gang med eggleggingen, er gjøken fortsatt langt unna. Og når gjøkene endelig kommer til landet, er det for sent for dem å gjennomføre snyltetrikset sitt. Det går alvorlig ut over gjøkens evne til å reprodusere seg.
De siste årene er det registrert mye færre gjøk i Norge enn tidligere.
Det finnes en rekke andre eksempler på at klimaendringer skaper lignende utakt mellom arter. For eksempel kan insekter klekkes tidligere enn før på grunn av høyere temperatur – mens blomstene de er avhengige av blomstrer til samme tid som før, siden blomstringen styres av lyset.
Dette kan være en av flere forklaringer på at det går nedover med både bier og blomsterenger. Men den viktigste årsaken til at det blir færre blomsterenger er endringer i landbruket.
Når beitemark gjødsles vil noen få, storvokste arter dominere, og mangfoldet av markblomster blir mindre. Og om gammelt beite gror igjen med løvskog, vil helt andre arter overta.
Sprøyting kan også gå ut over insektene. En fersk undersøkelse – riktignok fra Sverige – viste at det var 60 prosent flere sommerfugler på økologiske gårder.
Fuglearter som vipe og sanglerke er blitt sjeldnere enn før. Begge er klassiske arter i kulturlandskapet. Og begge trues først og fremst av moderne jordbruksdrift.
Varmere klima bidrar også til at mange arter sprer seg til nye områder. På land bidrar mildere vintre for eksempel til at flåtten får utvidet sine leveområder – og da følger smittefaren med på lasset.
I havet skaper varmere vann nye livsbetingelser for fisk og andre arter. Makrellen går lenger nord langs kysten, mens arter som havabbor kommer inn sørfra.
Varmere vann langs kysten er en viktig forklaring på hvorfor den fremmede arten stillehavsøsters nå sprer seg langs strender og svaberg i sør-Norge.
Stillehavsøstersen kan fortrenge både blåskjell og den opprinnelige flatøstersen, og gradvis forandre hele økosystemer. For folk som bader betyr stillehavsøstersen dårlige nyheter: Skjellene til østersen er veldig skarpe og gjør det vanskelig å bade barbeint.
Også på land kommer nye arter inn og endrer naturen. Planter som kjempebjørnekjeks, rynkerose, sitkagran og kanadagullris sprer seg og overtar leveområdene til artene som levde der før.
Brunskogsneglene ble først registrert her i landet på slutten av 1980-tallet. De har siden spredd seg til hager, parker, jordbruksområder og løvskog i sør-Norge.
Nye sykdommer kommer også inn. Begge de varmekjære treslagene alm og ask er rammet av plantesykdommer som tar livet av en stor andel av trærne. Begge sykdommene er spredd med mennesker.
I 2017 oppdaget forskerne også at en sopp som har bidratt til kraftig nedgang av frosk og andre amfibier i store deler av verden, nå også finnes i Norge.
To av de mest populære fiskeartene blant fritidsfiskere har blitt vanskeligere å få på kroken enn de var før. Fangsten av villaks er halvert på 30 år.
De viktigste forklaringene på nedgangen i laksebestanden er lakselus fra oppdrettsanlegg og parasitter som har spredd seg med innført laks, i tillegg til vannkraftutbygginger og sur nedbør.
I sjøen har det gått nedover med kysttorsken flere steder. På Skagerrakkysten og i Oslofjorden er det nå så lite kysttorsk at Fiskeridirektoratet foreslår fiskeforbud.
Søppel i havet er et enormt problem for livet der. Et stort antall dyr skades og drepes av plast hvert år. Alt fra små plankton til seler, skilpadder, haier og hvaler får i seg plast eller setter seg fast i plast.
For eksempel antas det at 99 prosent av alle sjøfugler i verden vil ha plast i fordøyelsessystemeet sitt innen 2050. Plastforurensningen er et globalt problem som også finnes i Norge. Forskning viser for eksempel at 9 av 10 fugler av arten havhest i Norge har plast i magesekken.
I 2017 drev en gåsenebbhval i land på Sotra med 30 plastposer i magen.
Plastsøppel på strendene og i sjøen påvirker også opplevelsene til mennesker som bruker områdene. Det siste året har vi sett rekordstort engasjement for å rydde opp.
På ryddeportalen til Hold Norge Rent kan folk registrere ryddeaksjonene sine. I 2018 har over 120.000 frivillige ryddet mer enn 2.300 kilometer strand.
Stillhet i naturen er blitt et knapphetsgode i mange land, og Norge er ikke noe unntak. Mer motorisert ferdsel i naturen skaper mer støy og andre typer forstyrrelser for dyreliv og andre former for friluftsliv.
Langs kysten er det flere motorbåter enn før, og i 2017 ble også vannscooterne tillatt. I fjellet er det åpnet for mer bruk av snøscooter enn tidligere. En fersk studie viser at nesten en av fire snøscooterførere kjører også der det ikke er lov.
For folk i tettbygde strøk blir det også stadig vanskeligere å oppleve mørke eller se stjernehimmelen, på grunn av stadig mer bruk av kunstig belysning langs gater, veier og rundt bygninger.
