Biller

• Antall billearter på jorda: rundt 400.000 arter. Biller forekommer på alle kontinenter, unntatt Antarktis. Hver fjerde art på jorda er faktisk en bille.

• Antall billearter i Norge: over 3.600

• Andel norske billearter som står i fare for å dø ut: 24 prosent

Billene utgjør den største insektordenen, med 40 prosent av alle insektene på jorda. De finnes i bortimot alle land-, kyst- og ferskvannsmiljøer, men ikke i saltvann.

Billene har en enorm variasjon i utseende og levevis. I Norge er det registrert mer enn 3.600 arter, fordelt på 95 familier.

Biller varierer i størrelse fra under en halv millimeter hos de minste fjærvingebillene, til over 19 cm hos herkulesbillen fra Sør- og Mellom-Amerika.

Den største norske billearten er en sterkt truet art ved navn garveren, og den når en lengde på 4,5 cm. Hannen hos eikehjort, som har sitt nærmeste levested i Sør-Sverige, kan bli opptil 8,5 cm lang. Men de fleste norske billearter er betydelig mindre, fra 4 millimeter til 2 cm lange.

Som mange andre grupper insekter, har billene to par vinger. Billene skiller seg ut ved at framvingene er omdannet til harde dekkvinger som former et beskyttende skjold over bakkroppen. Bakvingene kan vanligvis brukes til å fly og ligger brettet sammen under dekkvingene når de ikke er i bruk.

Ikke alle biller har velutviklede vinger, den store billefamilien kortvinger har – som navnet tilsier – korte dekkvinger som ikke dekker hele bakkroppen.

De fleste biller har altså hardt skall (harde dekkvinger), men hos bløtvingene (Cantharidae), ildfluene (Lampyridae) og noen andre grupper er kroppen mer læraktig. Biller er vanligvis mer eller mindre hårløse. Mange biller har kraftige fargetegninger, og metallglans – som hos våre hjemlige gullbasser og tordivler – er utbredt.

Siden det finnes utrolig mange ulike biller, er det ikke overraskende at de også har svært varierende levevis. Blant billene finnes det både rovdyr, planteetere, soppetere, nedbrytere og generalister.

Billenes suksess kan sannsynligvis tilskrives de pansrede dekkvingene, som har gjort dem i stand til å innta en lang rekke habitater som andre vingede insekter har problemer med å kolonisere, slik som jord, strøfall, ferskvann og plantevev.

Billene har fullstendig forvandling i utviklingen fra egg til voksent individ. Det betyr at de har puppestadium, som er et slags hvilestadium (puppen er som oftest ikke bevegelig). Inne i puppen utvikler larvene seg til voksne biller, og det skjer store forandringer (en metamorfose) i kroppen.

Larver og voksne biller har likevel ofte ganske like levevis, ved at de lever i samme livsmiljø, og spiser mer eller mindre samme typen mat.

Noen eksempler på denne variasjonen er:

• Svært mange billearter har larver som lever i ved eller under bark, enten på friske, svekkede eller døde trær. Eksempler på dette er barkbillene (Scolytinae), som lager karakteristiske gallerier av ganger under barken på levende og døde trær.

• I hager eller i nærnaturen kan man treffe på løpebiller (Carabidae), som er typiske rovinsekter. En annen velkjent billefamilie som er rovdyr er marihønene (Coccinellidae), der både larver og voksne spiser bladlus og andre små insekter.

• Det er mange planteetere blant billene, og en artsrik gruppe er bladbillene (Chrysomelidae), hvor både larver og voksne vanligvis lever av blader og blomster. Bladbillene er som oftest små, men kan ha sterke farger, gjerne med metallglans.

• Åtselbiller, gjødselbiller og tordivler er viktige nedbrytere av døde dyr og av dyremøkk.

Hovedtrusselen mot norske billearter er endringer i arealbruk, som fører til ødeleggelse og mangel på leveområder. I kulturlandskapet har en stor andel av arealene knyttet til naturtypene beitemark og slåttemark forsvunnet som følge av endringer i bruken.

Mye har grodd igjen, det gjødsles mer og folk har sluttet med slått, som var den tradisjonelle måten å sanke høy til dyrefor ved hjelp av ljå.

Ødeleggelse av leveområder rammer særlig begrensede naturtyper med begrenset utbredelse, slik som for eksempel sanddynemark, strandenger, dammer og gamle, hule trær.

Litt under halvparten (45 prosent) av de rødlistede billene i Norge er tilknyttet skog, og de aller fleste av disse trenger død ved. I løpet av de siste 100 år regner man med at flere skoglevende billearter har dødd ut, og et høyt antall arter er i tilbakegang.

Skogbruk er den største trusselen mot rødlistede billearter som lever i skog, særlig ved hogst i intakte og varierte naturskoger. Med dagens hogsttempo vil det meste av naturskogen erstattes av kulturskog de neste 50 år, om man ser bort fra skogreservater og nøkkelbiotoper.

Dette vil få dramatiske konsekvenser for billeartene som lever i skog. Til tross for at mengden dødved i skogen har økt noe, er det langt unna de mengdene og variasjonen som mange arter krever.

I tillegg er de delene av landet med høyest skogbruksaktivitet i stor grad sammenfallende med hvor de fleste rødlistede billeartene i skog lever, nemlig indre deler av Østlandet, langs kysten fra svenskegrensen til Kristiansand, samt Trondheims-regionen.

• Den tyngste billen i verden er larven til goliatbillen (Goliathus goliatus), som kan veie minst 115 gram og bli opptil 11,5 cm lang. En voksen hannbille er litt mindre, den veier 70-100 gram (like tung som en vanlig svarttrost) og er opptil 11 cm lang.

• Den lengste billen i verden er herkulesbille, Dynastes hercules, som kan være 16,7 cm lang, hvorav det lange hornet på den fremste ryggplaten kan utgjøre mer enn halve lengden.
• Den minste billen er fjærvingebillen Scydosella musawasensis, som bare er litt over 0,3 mm lang.

• På tross av navnet er sankthansormen (Lampyris noctiluca) faktisk en bille, i gruppen lysbiller. Den er unik blant norske insekter ved at den kan produsere lys fra bakkroppen. Hunnen er mye større enn hannene og vingeløse.
  
  Om natten bruker de det grønngule lyset til å lokke til seg de mindre, flygedyktige hannene. Hannene kan oppdage lyset på opptil 45 meters avstand.

• Stekte larver av palmesnutebiller regnes som delikatesse i mange tropiske land.

• Bombarderbiller er en gruppe biller som har utviklet en helt spesiell forsvarsmekanisme. Dersom en bille føler seg truet, kan den sprøyte ut en sky av varme, illeluktende kjemikalier på 100°C fra bakkroppen. Når den sprøyter ut kjemikaliene, høres et tydelig smell, som har gitt billegruppen dens navn.

• Billearten eremitt lever inne i gamle, hule trær som får mye sol. Den hadde ikke vært sett i Norge på over hundre år, og var antatt utdødd her til lands.
  
  Men i 2008 ble den ved en tilfeldighet funnet i live - på en kirkegård i Tønsberg! For å øke artens sannsynlighet for å overleve, har man flyttet noen av billene til et nytt leveområde - ved Tønsberg fengsel. Det er ingen spøk å stå opp fra de døde!

• Smellere er en tallrik insektfamilie, og hvor de voksne billene har en veldig karakteristisk og spesiell egenskap. Dersom billen havner på ryggen, klarer den ikke å vippe seg rundt ved hjelp av beina.
  
  I stedet bruker den en mekanisme på undersiden av brystet, der en pigg presses ut av posisjon, noe som gjør at piggen spretter ut med et tydelig smell eller et “knepp”. Dette gjør at billen kastes opp i luften, og kan gjentas til billen havner på beina igjen.