Blekksprut

Blekkspruter (Cephalopoda) er en klasse av bløtdyr som systematisk deles inn i to underklasser:

• Coleoidea: Åttearmede (Octopodiformes) og tiarmede (Decapodiformes) blekkspruter. Disse blekksprutene har to gjeller og mangler et ytre skall, men kan ha en indre kalkplate for støtte eller oppdrift. På engelsk har de to navn på blekkspruter? En tiarmet blekksprut kalles "squid", mens en åttearmet kalles "octopus".
  
• Nautiloidea: Består kun av slekten perlebåter (Nautilus). Disse blekksprutene har fire gjeller og et spiralformet ytre skall. Kroppsformen kan minne mer om en reke enn en "klassisk" blekksprut.
  

I tillegg finnes den utdødde underklassen Ammonoidea. Disse blekksprutene hadde også et ytre skall, men var nærmere beslektet med Coleoidea.

Blekkspruter kjennetegnes på de mange armene og den todelte kroppsformen. Armene har sugekopper på undersiden og omgir et nebbliknende spiseorgan på hodet.

Åttearmede blekkspruter har en pungformet (avrundet) kropp uten finner. Tiarmede blekkspruter har en mer sylinderformet (spiss) kropp med laterale finner. En tynn og muskelrik hudfold, kappen, omgir kroppen. I tillegg til de åtte armene, har tiarmede blekkspruter to, lange tentakler (fangarmer) som brukes til å fange byttedyr.

På hodet sitter to øyne. Faktisk er det kjempeblekkspruten som har de største øynene i dyreriket, hvor hvert øye måler 27 cm i diameter.

Blekksprutene er omtrent 90 prosent muskler, og fordi de mangler bein, kan de presse seg inn i og gjennom utrolig små områder, så lenge områdene ikke er mindre enn nebbet, som er den eneste harde delen av kroppen. Denne kunsten gjelder for blekksprutene som mangler et ytre skall.

Blekksprutene har tre fungerende hjerter. To av hjertene jobber utelukkende for å overføre blod til gjellene, mens det tredje pumper blod gjennom resten av kroppen. I stedet for jernbasert blod, er blodet kobberbasert, noe som er mer effektivt for å transportere oksygen ved lave temperaturer og gjør blodet blått i fargen.

Perlebåtene (Nautilus) kalles "levende fossiler" fordi de ikke har utviklet seg i særlig grad de siste 500 millioner årene.

Blekkspruter finnes i alle verdens hav, både lang kysten og i åpent hav. De fleste åttearmede blekksprutene beveger seg langs havbunnen, mens de tiarmede gjerne svømmer nærmere overflaten.

Også langs norskekysten lever det blekksprut. Her er det de tiarmede blekksprutene akkar (Todarodes sagittatus) og langfinnet blekksprut (Loligo forbesi) som er de vanligste artene.

Blekkspruter kan både opptre i store flokker, eller så foretrekker de å leve for seg selv. Blekksprutene som beveger seg på havbunnen liker å gjemme seg bort i steinhuler eller i tomme snegleskjell.

Blekksprutene regnes som et av havets mest intelligente dyr takket være den relativt store hjernen og de godt utviklede sanseorganene. De er både oppfinnsomme, lærenemme og gode til å løse problemer, i stand til å bruke verktøy og huske steder. De lærer gjennom å prøve og feile.

Blekkspruter kommuniserer med hverandre gjennom å skifte farge og mønster på kroppen, takket være celler i huden som kalles kromatoforer. Fargene kan være blå, oransje eller gule. For eksempel kan mørke farger i kombinasjon med en oppreist positur og utstrakte armer være et tegn på aggresjon, og andre blekkspruter bør sterkt vurdere å skygge banen.

En blekksprut lever i gjennomsnitt i tre til fem år.

Ulike blekksprutarter har ulike måter å formere seg på, men selve ritualet er neppe gøy uansett hva slags blekksprut det er snakk om, da hannene har en tendens til å skade hunnene stygt under selve akten og hunnene har en tendens til å ville spise hannene etterpå.

En hunnblekksprut produserer tusenvis av egg, som hun lagrer i eggstokken. Hannene produseres sædceller i testiklene som lagres i en pose. Når de parer seg, bruker hannen en spesiell arm, hectocotylus, til å overføre spermposen inn i hunnens kappehule, der eggene venter. Hos noen arter vil hannen lage et fem centimeter dypt kutt med nebbet sitt i nakken på hunnen og plassere spermposen nedi kuttet. Spermoverføringsprosessen kan ta opptil flere timer, avhengig av art. Hos noen arter, spesielt der hannene er betraktelig mindre enn hunnene, kan hannen bryte av den spesielle armen. Dersom hannen unnslipper å bli spist av hunnen, vil han uansett som regel dø etter paring.

Når eggene har blitt befruktet, vil hunnen støte dem ut av kroppen og gjemme dem under steiner eller i hull. Hun passer på eggene sine til de klekkes etter fire til åtte uker og dør selv kort tid etter. Blekksprutungene ser de ut som små versjoner av foreldrene sine. De livnærer seg på plankton, småkrabber og sjøstjerner mens de vokser.

Alle blekkspruter er rovdyr og jakter vanligvis om natten. På menyen står det for det meste fisk, bløtdyr og krepsdyr. Noen blekksprutarter kan også spise andre blekkspruter.

Når de jakter, vil blekksprutene enten gjemme seg og la byttedyret komme til dem, eller de kan snike seg innpå byttet. Evnen de har til å skrifte farge, kan også vise seg i pulserende fargebølger, noe som kan paralysere og hypnotisere et byttedyr.

Takket være det harde nebbet, kan blekksprutene bite gjennom hardt musling- eller krabbeskall.

De største truslene mot blekkspruten er relatert til ødeleggelse av leveområdene dens, forurensning av havet og reduksjon av bløtdyr, kreps og krabber som følge av overfiske.