Dugong

Dugong tilhører pattedyrordenen sjøkuer (Sirenia) og er den eneste arten i dugongfamilien (Dugongidae).

Dugongen er i slekt med manater, en annen art i slekten sjøkuer. De nærmeste eksisterende slektningene til sjøkuene, er faktisk elefanten - selv om det gigantiske landdyret verken likner i utseende eller i oppførsel.

Dugonger er omtrent så ufarlige som et dyr på deres størrelse kan være. De har verken klør, horn eller støttenner. De beveger seg også sakte i vannet og spiser kun planter - med andre ord ganske fredelige dyr.

Dugongen er et middels stort sjøpattedyr, med en sylinderformet kropp som smalner mot både hodet og halen. Selve halefinnen kan minne om halefinnen til en hval. Snuta er kort med "værhår". Sidefinnene (sveivene) er også korte. Huden er tykk og glatt, nesten hårløs og med en grålig farge. Øynene er små og sitter på hver side av hodet. Neseborene har kraftige lukkemuskler.

Dugongen finnes i varme kystfarvann, fra Øst-Afrika til Australia, inkludert Rødehavet, Det indiske hav og Stillehavet.

Dugongen har blitt en viktig turistattraksjon. Turister kan svømme sammen med dem eller observere dem fra båter. Dette gir en viktig inntekt til lokalsamfunn.

Dugongen er godt tilpasset et liv under vann og er å finne ved elvemunninger hvor de beiter langs havbunnen. Den er gjerne å finne på 10-meters dybde, men kan dykke så langt ned som 39 meter. Den kan holde pusten i opptil seks minutter, selv om to-tre er mer vanlig. Når den hviler balanserer den på halen, mens hodet holdes over vannet. Den De har få naturlige fiender, selv om krokodiller, spekkhoggere og haier kan utgjøre en trussel mot unge dugonger.

Selv om dugongen er et sosialt dyr, lever den som regel alene eller i par. Dette skyldes at det som regel ikke er nok vegetasjon på havbunnen til å brødfø store kolonier i et område. De kan samle seg i grupper på hundrevis, men dette er kun for korte perioder. Kommunikasjonen mellom dugonger består gjerne av lyder som kvitring, plystring, bjeffing og andre lyder som lager et ekko under vann. De ulike lydene har blitt observert med forskjellige frekvenser og styrker, noe som antyder at de samme lydene kan brukes til å kommunisere ulike ting. Visuell kommunikasjon er det mindre av, da dugongen har et dårlig syn, og brukes mest til kurtisering.

Dugongene blir i gjennomsnitt rundt 50 år gamle. Den eldste som noensinne er registrert ble 73 år.

Dugongen blir kjønnsmoden når den er mellom åtte og 18 år gammel, hvilket er eldre enn de fleste andre pattedyr. En dugonghunn går drektig 13 til 15 måneder og føder én kalv. Selv om dugongene kan bli 50 år eller mer, føder en dugonghunn kun et fåtall ganger i løpet av livet, anslagsvis mellom tre og sju år mellom hver gang, og investerer dermed mye tid i å oppdra avkommet.

Med en gang ungen er født, fører moren den opp til overflaten slik at den kan trekke pusten. En nyfødt unge veier rundt 30 kg og er 1,2 meter lang. Ungen dier i 14-18 måneder, selv om den også begynner å spise sjøgress med en gang etter fødselen. Ungen vil suge på sin egen sidefinne for å signalisere til moren at den er sulten.

Dugongmødre og ungene deres er i nesten konstant fysisk kontakt. Det hender at ungene henger på ryggen til moren når hun svømmer. Ungene er også kjent for å berøre mødrenes sidefinner dersom de trenger å bli beroliget.

Kalven forlater ikke moren før den er helt moden, da er den gjerne rundt 18 måneder gammel.

Grunnen til at dugongen også kalles "sjøku" er fordi kostholdet hovedsakelig består av sjøgress. Dugongen gresser langs havbunnen, mens de går på sidefinnene.

Når dugongen spiser, spiser den hele planta, inkludert rota. Den røsker opp plantene med den fleksible og muskuløse overleppa og rister dem løs stein og sand før de spises. Dersom det er mangel på sjøgress, kan dugongen også spise alger, maneter, kappedyr og skalldyr.

På grunn av det dårlige synet, benytter dugongen seg av luktesansen og "værhårene" på snuta når den skal finne fram til maten.

På grunn av kystutvikling eller industriell virksomhet som forårsaker forurensning, er leveområdene og matfatet til dugongen truet. Dersom det ikke er nok sjøgress å spise, vil ikke dugongene klare å avle opp ungene sine. Dette gjør bevaring av dugongens leveområder utrolig viktig.

Tidligere ble dugongen jaktet på på grunn av kjøttet, oljen, skinnet, beina og tennene. I dag er dugongen en beskyttet art i mange land, men bestanden er fortsatt i en røff tilstand.

Dugonger kan også bli ofre for bifangst i forbindelse med garnfiske.