Elg

Elgen er ikke bare Norges største skogsdyr, men faktisk verdens største nålevende hjortedyr.

En fullvoksen elgokse kan veie hele 500-600 kg. I enkelte tilfeller kan de komme opp i så mye som 800 kg, men dette er sjeldent.

Elgen deles inn i to underarter: Eurasisk elg (Alces alces spp alces) og Sibirsk-amerikansk elg eller moose (Alces alces spp americanus). Elgen som lever i Norge er den eurasiske elgen.

Elgen har store ører, med et hengende neseparti og skjegg under haka. Beina er lange og slanke, mens kroppen er massiv.

Pelsen er raggete og mørk. Dekkhårene går i grått, brunt svart og svart, mens beina har en mer gråhvit farge. Hårene er også vannavstøtende og hule, noe som gir god isolasjon. På vinteren får pelsen en mer gråaktig tone.

Geviret er stort. På en fullvoksen elgokse, kan dette måle så mye som mellom 120 og 150 cm. Elgen har en veldig god luktesans og nokså god hørsel, men synet er ikke like godt.

Elgkua kan lett gjenkjennes på lyden hun lager når hun lokker på kalven sin. En type nasal lyd med korte støt. Kalven svarer mor med nesten samme lyd, i et høyere toneleie. Under brunsten, lager også oksene en dyp, nasal gryntelyd.

Det er kun elgoksene som har gevir, og dette gror nærmest horisontalt ut fra kraniet.

Første gevir dannes om sommeren i elgens andre leveår. Geviret kan oppnå et spenn på opptil 2 meter, med som oftest en til tre tagger på hver side.

Geviret felles hver vinter, før det så vokser ut igjen ved neste vår. Vanligvis blir geviret gradvis større for hvert år.

Frem til elgen er 10-12 år, øker vanligvis antall tagger hvert år, men antall tagger er ikke sammenfallende med alder.

Når geviret vokser, dekkes det av en fin hud, kalt basthud. Basten inneholder et nettverk av blodårer og nerveceller, som gir geviret næring og oksygen mens det vokser.

Når geviret er ferdig utvokst, tørker basten ut. Elgoksen kvitter seg da med denne, ved å gni geviret mot trær og busker.

Geviret er viktig for elgen. Både som våpen, og som et statussymbol for å signalisere styrke og rang overfor artsfrender.

Geviret deles inn i to hovedtyper:

• fjølgevir (palmat type)
• stanggevir (cervin type)
  

Et palmategevir har vanligvis flere tagger enn et stanggevir.

I Norge finnes det elg over nesten hele landet, med unntak av enkelte steder på Vestlandet og i ytre kyststrøk fra Lofoten og nordover.

Elgen er i hovedsak et skogsdyr, men med tiden har den tilpasset seg godt til også andre miljøer.

Dette ses også i Norge, der vi finner elgen i alt fra barskogområder i lavlandet, høgt til fjells i bjørkeskogen, i krattskog og røsslynglandskap langs kysten, eller i karrige fjellområder nord for Finnmark. Man antar at elgen trolig kom til Norge like etter siste istid.

Elgbestanden i Norge, Sverige og Finland utgjør omkring 75 prosent av elgbestanden i hele Europa.

Normalt vil elgkua bli drektig ved rundt to-årsalderen. Brunsttid og paring foregår fra slutten av september til månedsskiftet oktober-november. Drektighetsperioden varer i omkring åtte måneder.

Førstegangsfødende kyr får som regel én kalv, men senere blir tvillingkalver ikke uvanlig. Hvorvidt det blir tvillinger eller ikke, har en sammenheng med mors alder og størrelse.

Ved sjeldne tilfeller forekommer også trillingfødsler.

Elgkalvene fødes normalt i juni, men i enkelte tilfeller kan de også komme i siste halvdel av mai, eller så sent som i juli.

Fødselsvekt varierer, men en nyfødt kalv veier ofte omkring 12 kilo.

Kalven vokser raskt. Med et kosthold utelukkende basert på morsmelk, legger de på seg om lag en kilo om dagen de første 2-3 ukene.

Etter dette blir planter en stadig større del av kostholdet, men kalven slutter ikke å die (drikke melk) før etter 4-5 måneder. Innen sommeren er over, veier de vanligvis over 100 kg, og høsten etter kan de veie så mye som 300 kg.

Elgkua passer godt på kalvene sine. Mye takket være sin størrelse og styrke, klarer hun ofte å forsvare kalvene sine mot både ulv og bjørn. Kalven følger ofte moren i rundt ett år, eller til hun får en ny kalv.

Elgen er ikke utpreget sosial. Større ansamlinger av dyr knyttes ofte til populære beiter, eller fordi dyra presses sammen, grunnet eksempelvis store snømengder og lignende.

Flere steder på kroppen, har elgen sekretkjertler. Disse produserer et signalstoff, som så brukes i kommunikasjonen mellom artsfrender, spesielt i forbindelse med sosial identifikasjon, hevding av revir og reproduksjon.

Under brunstperioden lager oksene brunstgroper, hvor de urinerer og ruller seg. Disse har en sterk lukt, som har en sterk tiltrekningskraft på andre elger.

Brunstgropene besøkes ofte av voksne elgkyr, og trolig skjer det her en form for "informasjonsutveksling" knyttet til paringsfasen.

Elgen er en drøvtygger, og spiser mye kvister og bark av bartrær og lauvtrær om vinteren. I Norge står spesielt furu, rogn, osp, vier, einer og bjørk ofte på menyen. Om sommeren beites det løv fra lauvtreartene, sammen med lyng og tilgjengelige urter.

Elgen er aktiv gjennom hele døgnet, men ofte spiser de mest ved morgen og på kveldstid. Om sommeren består kostholdet mest av gress, urter og løv fra treslag som eksempelvis rogn, selje, osp og bjørk. Vierarter, lyng, einer og skudd av løvtrær og furu er viktige innslag både på sommer som vinter.

Av disse er gjerne toppene av rogn, osp og selje høyt oppe på elgens liste over favorittmat. Faktisk vil man der det er mye elg kunne se at både rogn, osp og selje stadig blir en sjeldnere del av skogsbildet.

Fordi elgen beiter så mye på akkurat disse artene, vil en for stor elgstamme på et sted kunne ha en negativ påvirkning på planteliv og andre arter i skogen.

Elgen er naturlig selektiv i matfatet, og beiter fortrinnsvis på de planteartene og plantedelene som inneholder mest protein og energi.

Tilgang til næringsrike beiteplanter er sterkt redusert gjennom vinteren, og matfatet blir da både mindre tilgjengelig og av dårligere kvalitet.

Elgen går dermed på «sparebluss» om vinteren, der stoffskiftet senkes og fysisk aktivitet reduseres, sammenlignet med om sommeren.

Enkelte parasitter som eksempelvis hjernemark, kan være en trussel for elgen. Denne parasitten går til angrep på elgens sentralnervesystem, noe som kan resultere i katastrofale balanse- og bevegelsesproblemer.

Elg kan bli angrepet av hjortelusfluer, hudvorter og få skrantesjuke. Det finnes også elgbrems som sprøyter levende larver i neseborene på elgen og kan føre til både pusteproblemer og lungebetennelse.

Mennesket er den klart største trusselen mot elgen. Det felles nærmere 30.000 elger hvert år i Norge under elgjakten.

I gjennomsnitt vil omtrent 90 prosent av alle elger som fødes, til slutt bli skutt under elgjakt.

I tillegg havner mange elger i trafikkulykker. Dette tar livet av mer enn 1000 elger årlig. Elgpåkjørsler rammer også samfunnet dyrt, i form av personskader og økonomiske kostnader.

De eneste naturlige truslene mot elgen, bortsett fra parasitter og mennesker, er ulv og bjørn.