Flaggermus

Flaggermus er en gruppe flyvedyktige pattedyr. Flaggermusens vitenskapelige navn er Chiroptera. Ordet kommer fra gresk og betyr håndvinge. Flaggermus er de eneste pattedyrene som aktivt kan fly, og ikke bare seile slik som skjermflygerne.

Det er mer enn 1 300 arter av flaggermus i verden, noe som gjør dem til den nest største ordenen av pattedyr etter gnagere. Flaggermus utgjør 20 prosent av alle verdens pattedyr.

Her i Norge er det registrert 13 flaggermusarter, som alle tilhører glattnesefamilien (Vespertilionidae).

Flaggermus har et veldig karakteristisk utseende, og er dermed lett å skille fra andre pattedyr. Til gjengjeld kan mange av de ulike artene være vanskelige å skille fra hverandre.

Flaggermusene er stort sett små, museliknende pattedyr, men noen har også et mer hundeliknende utseende. Fargen på pelsen er som regel brun eller svart, men noen har også grå, rød, oransje eller hvit pels. Noen har også ulike markeringer i pelsen.

Vingene består av et dobbelt, hårløst hudlag som er utspent mellom armer, fingre, kroppssider og bakbein. Hos mange flaggermus er flyvehuden også festet mellom føtter og hale. Vingene er gjerne i en mørk farge, men det finnes flaggermus som har lysegule og hvite vinger.

Andre til femte finger er sterkt forlenget i forhold til andre pattedyr. Tommelen er formet som en klo.

Flaggermus er utrolig tilpasningsdyktige og finnes i nesten hele verden, bortsett fra i polare strøk og noen få isolerte øyer. Den store variasjonen arter gjør at de lever i alle mulige økosystemer - fra tropiske regnskoger til ørkenlandskap. Flesteparten av artene lever rundt ekvator, og antallet blir færre jo lenger nord og sør man kommer.

Amazonas og de mange øyene mellom Asia og Australia er spesielt rike på flaggermus. Resten av Sør-Amerika, samt Sørøst-Asia og Afrika har også en veldig stor andel.

Flaggermus spiller en viktig rolle for både mennesker og naturmangfoldet rundt om i verden.

Mer enn 500 plantearter, inkludert mango, bananer og avokado, er helt avhengige av flaggermus for pollinering. Fruktspisende flaggermus hjelper til med å spre frø, noe som kan bidra til å restaurere ødelagte eller forringede skoger.

Flaggermus hjelper også til med å holde insektsbestander nede. Dette gjør dem til naturlige skadedyrbekjempere for plantene, og flere steder trenger ikke bønder å benytte seg av giftige plantevernmidler, som i tillegg til å være skadelige koster flerfoldige millioner hvert år.

I tillegg kan flaggermusenes avføring brukes som verdifull gjødsel.

Flaggermus er sosiale dyr som gjerne lever sammen i store kolonier. Størrelsen på koloniene variere fra noen titalls til noen hundre dyr. De aller største kan inneholde millioner flaggermus. Enkelte flaggermusarter lever også alene.

Flaggermus er nattaktive dyr. De bruker ekkolokalisering til å orientere seg i mørket og til å fange insekter. Ekkolokalisering betyr at flaggermusene roper og lytter etter ekkoet - slik kan de beregne avstander til både mat og hindringer i landskapet. Denne måten å orientere seg på har medført en mengde spesialiseringer hos de ulike flaggermusartene, både til det å lage lyd og til å oppfange og tolke ekkoet. Hodet deres er mer tilpasset lyd enn syn, noe som gjør at mange arter kan se litt snodige ut.

På dagen gjemmer flaggermusene seg vekk i grotter, i bergsprekker, i hule trær, eller i bygninger og andre skjul. Noen er også ute i det fri, og henger opp ned i trær. Hvor flaggermusene velger å oppholde seg på dagtid, avhenger gjerne av årstidene.

De henger etter bakbeina når de hviler. Forskere er fremdeles ikke sikre på hvorfor flaggermusene gjør dette, men en teori er at flaggermusene er nødt til å falle dersom de skal klare å fly, noe som gjør å henge opp ned den beste måten å rømme raskt dersom det skulle dukke opp farer.

Mange flaggermusarter går i dvale når vinteren nærmer seg og insektene forsvinner, og flaggermusene kan bli i denne dvalen i mange måneder. Dette gjelder spesielt for de europeiske flaggermusene. Andre flaggermusarter kan gå i lett dvale, som ikke varer lenger enn et par timer til et par dager.

Den eldste registrerte flaggermusen ble 41 år gammel. I gjennomsnitt lever flaggermusene mellom 10-20 år.

De fleste flaggermusartene får én unge i året. Noen får to unger og et fåtall får mer enn to. Hannen bidrar lite til oppfostringen av ungene, selv hos de artene som lever i stabile kolonier.

Ved fødsel er ungen relativt velutviklet, men mangler pels. Den er i stand til å henge etter bakbeina, men klamrer seg mest til moren med både vinger og bakbein. Hos noen arter utvikler moren falske spener som ungene kan bite fast i. Moren beskytter ungen sin ved å legge vingene sine rundt den. Når mødrene drar ut for å lete etter mat, blir ungene etterlatt i kolonien. Ungene søker da sammen i tette klynger.

Mor og unge kjenner hverandre igjen på lukt og lyd. Det er kjekt når man skal finne hverandre igjen blant millioner av andre flaggermus. Ungen drikker morsmelk til den er omtrent utvokst og flygedyktig, deretter må den klare seg selv.

70 prosent av alle flaggermusarter lever av insekter og andre leddyr. Små insekter spises gjerne mens flaggermusene flyr (én flaggermusart, Myotis lucifugus, kan faktisk spise så mye som 1 000 mygg på én time), mens større insekter gjerne fraktes til et sted hvor flaggermusen kan stå i ro og spise.

Noen flaggermus jakter på større byttedyr, som øgler, fisk, frosk, mus og andre flaggermus. Andre lever helt eller i stor grad av planter, da gjerne i form av frukt, nektar og pollen.

Det er først og fremst de store flygehundene i fruktflaggermusfamilien som blir jaktet på av mennesker. Disse er av de største flaggermusartene, og enkelte er på randen av utryddelse.

Dette har vist seg å ha konsekvenser også for oss mennesker. Forskere mener det er sannsynlig at utbruddet av koronapandemien i alle fall delvis kan knyttes til handelen med ville dyr. De første kjente tilfellene av virussykdommen er sporet til Hubei-provinsen i Kina, og flere av dem knyttes til et dyremarked i millionbyen Wuhan, der både levende og døde ville dyr og husdyr blir solgt side om side.

Det er påvist likheter mellom covid-19-viruset og koronavirus hos enkelte flaggermusarter. Flere andre dyr, deriblant pangolin, har også blitt lansert som mulige mellomverter.

Dette er ikke endelig bevist, men en ting vi kan slå fast med sikkerhet er at risikoen for at helt nye og hittil ukjente sykdommer går fra dyr til mennesker øker i takt med våre ødeleggelser av naturen.

Tap av leveområder og oppholdssteder (både sommer og vinter) er et problem for mange arter. Bruk av plantevernmidler som reduserer insektbestander er også en trussel.

"White-nose syndrome» er en hurtigsmittende sykdom hos flaggermus som har resultert i en dramatisk nedgang i flaggermusbestanden i USA og Canada. Sykdommen er forårsaket av soppen Pseudogymnoascus destructans, som sprer seg på flaggermusens hud.

Klimaendringer kan også tenkes å få store konsekvenser for flaggermusbestander verden over.