Hakkespetter

Uansett hvor du er i verden, er det lett å kjenne igjen en hakkespett. Den har en rekke felles kjennetegn:

• Korte, kraftige føtter som gjør dem i stand til i holde seg fast og klatre opp langs trestammen.
• Stive halefjær, som støtter fuglen under klatring
• Lang og tynn tunge som er klebrig og taggete ytterst, og gjør dem i stand til å fiske tak i larver og voksne insekter inne i tynne sprekker i treet
• Spisse og kraftige nebb til å hakke med. Nebbene slites ned og vokser ut igjen livet gjennom

Hakkespettene er ikke trekkfugler, og kan påtreffes her til lands året rundt. De kan imidlertid vandre i takt med mattilgangen, og enkelte år forekommer det massevandringer - for eksempel av flaggspett.

Spesielt på våren og forsommeren, når det er hekketid, kan man høre tromming og kauking fra spetter. Lengde og intensitet på trommingen varierer mellom artene - eksempelvis har svartspetten en lang og kraftig trommevirvel, mens flaggspetten har kort og rask.

Hannen gjør mesteparten av jobben med både å hakke ut reirhull, ruging og barnepass, men begge kjønn er aktive med å skaffe mat til ungene.

De fleste hakkespetter lager et nytt reirhull hvert år. Der det finnes spetter vil det derfor bli flere reirhull til overs.

Dette er svært viktig for en rekke andre fugler i skogen som trenger spettehull for selv å kunne legge egg og fostre opp unger. Derfor sier man ofte at hakkespettene er nøkkelarter i skogen, siden deres tilstedeværelse der er viktig for mange andre arter.

Siden det er stor forskjell i størrelse på hakkespettene er det også stor forskjell på størrelsen på reirhullene og hulrommene de lager, og dermed hvilke andre fugler som kan bruke disse reirene etterpå.

Av de fuglene som bruker gamle hakkespetthull er blant annet de fleste meisene, spettmeis, rødstjert, stær, kaie, kvinand, perleugle, spurveugle og skogdue.

Hakkespettene trenger områder med egnede trær å hakke ut reirhull i, og for å finne mat.

Noen av spettene har strengere krav til sine leveområder, slik som tretåspett og hvitryggspett. Disse finnes det også mindre av her til lands enn for eksempel flaggspett, som klarer seg svært mange steder.

Dagens intensive skogbruk gjør at tilgangen på reirtrær og mengden død ved med mat i blir mindre. Dette går ut over hakkespettene - det har blitt langt færre av mange av artene.

Hvitryggspetten har blitt utryddet fra sine tidligere leveområder på Østlandet. Planting av andre treslag enn de som tradisjonelt har vært der ødelegger leveområdene for hakkespetten, siden den ikke lenger finner mat eller passende trær til å hakke ut reirhull i. Og i takt med at den gamle varierte barskogen snauhogges, forsvinner også tretåspetten, en gammelskogsspesialist.

De fleste hakkespettene er insektetere. De ulike artene har litt ulike preferanser i matfatet.

Svartspetten er veldig glad i stokkmaur, mens grønnspetten helst spiser rød skogsmaur og kan grave seg inn i maurtuene.

Flaggspetten spiser litt av hvert - om sommeren går det i insekter og insektlarver, mens vinterstid går den over på konglefrø. Den kan også ta egg og fugleunger.

Tretåspetten spiser mest barkbiller - både voksne biller, larver og pupper, men den kan også hakke ringer med små hull i grantrær for å få tak i fersk kvae.

Vinterstid kan noen av spettene dukke opp på foringsplassen. Flaggspetten og gråspetten kan spise av både spekk, talg og meiseboller som legges ut.

"Egentlige hakkespetter" (ca. 222 arter på verdensbasis) utgjør de aller fleste artene i spettefamilien (ca. 254 arter på verdensbasis).

Det finnes sju arter med egentlige hakkespetter i Norge.

De forskjellige artene har ulike krav til leveområdene sine, og dette begrenser hvor de finnes her til lands.

De fleste av dem er avhengige av tilgang på ospetrær for kunne hakke ut reirhull i, mens noen av dem trenger store og døde stammer av bjørk, gran eller furu.

Dette er den vanligste hakkespetten vi har i Norge. Den finner vi i løvskog, barskog og blandingsskog over det meste av Sør-Norge. Den er litt mindre vanlig lenger nord.

Vår største spett, nesten så stor som ei kråke. Reirhullet er tilsvarende stort, og kan bli bolig for både ender og ugler. Den er vanligst i barskog på Østlandet, i Trøndelag og på Sørlandet.

Vår minste spett, omtrent like stor som en gråspurv. Den finnes over hele landet, og liker seg best i eldre løvskog med mye døde trær.

Den er vanligst i løvskog og blandingsskog i og nær kulturlandskap. Grønnspetten er vanligst i Sør-Norge, men finnes opp til Nordland.

Vanligst i løvskog og furuskog nord til Trøndelag. Den liker seg i best i gammelskog og helst med mye osp, og finnes både i lavlandet og i fjellskog.

I Sør-Norge lever den hovedsakelig i granskog med en del stående, døde trær, mens lenger nord er den gjerne i furuskog eller blandingsskog. Som navnet tilsier har den kun tre tær på hver fot (de andre har fire tær). Tretåspetten er i nedgang og er nær truet (NT) på rødlista for arter. Nedgangen skyldes hogs/skogbruk.

Denne arten har blitt utryddet fra deler av sitt opprinnelige utbredelsesområde, og finnes i dag hovedsakelig i kyst- og kystnær skog fra Agder til Trøndelag. Den trenger mye døde og døende løvtrær i leveområdet for å finne nok mat, og påvirkes derfor negativt av skogbruk.

Ingen av hakkespettene våre er spesielt sky fugler, men siden flere av artene ikke er så tallrike er det ikke alltid så lett å få sett dem.

Samtidig er det slik at flere av artene etterlater seg tydelige spor i landskapet - hvis man bare vet hva man skal se etter.

Flaggspetten er veldig glad i frø fra gran- og furukongler, og for å effektivt få ut frøene velger den seg gjerne et tre eller en stolpe med en passende sprekk for å kile fast konglene. Over tid vil det samles opp mange kongler under ei slik spettesmie.

Tretåspetten, som holder i gamle granskoger, liker kvae, og lager karakteristiske ringer med små hull rundt stammen på grantrær der den holder til.

Svartspetten hakker dype og høye hull i grantrær på sin jakt etter stokkmaur.