Hare

Hare (Lepus timidus), også kalt fjellhare eller nordhare, er en art i harefamilien (Leporidae), og er den eneste harearten i Norge. Det finnes 32 harearter i verden, alle i slekten Lepus.

Hannen kalles ramler og hunnen sette.

Haren er lett å kjenne igjen med den høytstående ørene og lange bakbeina. Bakbeina er lengre og mye kraftigere enn forbeina, noe som gjør at haren kan ta lange sprang og komme opp i en høy hastighet. Settene er større og tyngre enn ramlerne.

På sommeren har haren en gråbrun drakt, mens på vinteren blir den helt hvit i pelsen. Halen forblir hvit gjennom hele året. Grunnen til denne fargeendringen er at haren er et byttedyr for blant annet rev og ørn. En gråbrun hare vil være et enkelt bytte i et hvitt vinterlandskap, men en hvit hare vil derimot være vanskeligere å oppdage. Likeledes vil en hvit hare være mye enklere å oppdage på sommeren enn en gråbrun hare.

Her i Norge finnes haren over det meste av landet. Den lever primært i skogsområder, men er også å finne langs kysten og i høyfjellet over tregrensa. Harene som bor langs kysten får ikke den karakteristiske hvite vinterdrakta, men isteden en gråblå vinterpels - disse harene kalles jærharer.

I resten av verden strekker harens utbredelsesområder seg fra det nordvestre hjørnet av Europa til Øst-Sibir. Det finnes også isolerte bestander i Alpene, Irland, Skottland, Baltikum, Polen og Japan. Den har også blitt innført andre steder i Storbritannia.

Haren lever som regel alene, selv om flokker kan forekomme på vinteren, kanskje som en ekstra beskyttelse mot rovdyr. Den er mest aktiv om natten. Om dagen holder haren seg i ro, enten i en liten grop i bakken eller i snøen.

Haren er et stille dyr, men kan gi fra seg en lyd som minner om et spedbarnsskrik dersom den blir tatt av et rovdyr.

Som tidligere nevnt skifter haren pels, og dette gjør den to ganger i året. Tidspunktet for pelsskiftet varierer, både utifra harens leveområde og hvor lenge snøen ligger. Vinterpelsen er tykkere enn sommerpelsen, særlig på ørene hvor huden er tynnere. Harens føtter er også dekket av tykk pels. Slik forhindrer den varmetap i den kalde snøen.

Pelskamuflasjen, sammen med hurtigheten, den gode hørselen og det gode synet, er harens beste forsvarsmidler. Øynene sitter høyt oppe på hver side av hodet, noe som gir nesten 360 graders synsfelt. Dersom haren oppdager et rovdyr, sitter den helt stille. Den løper ikke før den er sikker på at den har blitt oppdaget.

I paringstiden kan ramlerne fort bli aggressive mot hverandre og de går i gang med "boksekamper" for å avgjøre hvem som skal få pare seg med settene. , da kan de gjerne opptre i «boksekamper» for å avgjøre striden om hunnene. Det engelske uttrykket «(As) mad as a March hare» kommer fra harenes hissige oppførsel.

Paringstiden starter om våren, men i arktiske strøk er den gjerne så sent som i slutten av mai. Ungene fødes 50 dager etter paring, og det er mellom 1-8 unger i hvert kull. Harer bygger ikke reir, men føder ungene på den mest gunstige plassen de finner. Dersom forholdene tillater det, kan settene få opptil tre kull i løpet av et år. Ved fødsel er ungene pelskledde, har åpne øyne og kan springe i løpet av kort tid - dermed har de mye større sjanse til å overleve.

Morsmelken er svært næringsrik, så ungene trenger ikke å fôres mer en enn gang om dagen - vanligvis ved solnedgang. Ungene blir kjønnsmodne ved ettårsalder.

Om sommeren spiser harene gress og urter, blader, knopper, lyng, bark og frø. Om vinteren består kostholder mest av kvist og bark. Noen steder kan harene gjøre skade på skogen ved å spise ettervekster.

Den særeste tingen haren spiser er en del av sin egen avføring, nemlig en myk lort, kalt dagbæsj, som produseres i den store blindtarmen. Dette høres kanskje rart ut, men det er en veldig god grunn til at haren lar kosten ta enda en runde gjennom fordøyelsessystemet: Gress og bark er nemlig veldig vanskelig for kroppen å fordøye. Når haren spiser de myke lortene på nytt, utnyttes næringen maksimalt og den får i seg viktige vitaminer, spesielt B-vitaminer, som blir produsert i blindtarmen.

Klimaendringer, jakt, rovdyr, parasitter, konkurranse om mat med andre planteetere (i Norge hovedsakelig hjort) og endringer i leveområdene er trusler mot harene. Om en eller flere av disse påvirkningsfaktorene endres, kan det slå negativt ut for harens overlevelse, arealbruk og reproduksjon.

For eksempel har tilgangen på gode leveområder blitt redusert ved at omfanget eller metodene i skogbruket har blitt endret, og fordi det har blitt mindre utmarksbeite og slåttemarker.