Hvalross

Hvalrossen er den største og mest ikoniske selarten i Arktis. Hannene kalles okser, hunnene kuer og ungene kalver.

Det finnes tre underarter av hvalross: atlanterhavshvalross (odobenus rosmarus rosmarus), stillehavshvalross (odobenus rosmarus divergens) og laptevhvalross (odobenus rosmarus laptevi).

Disse tre underartene varierer i størrelse, men stillehavshvalrossen er den største og mest utbredte arten og kan veie hele 2 tonn.

Hvalrossen er lett å kjenne igjen med sin store kropp, lange støttenner og et overskjegg av stive, lyse børster. Huden deres er dekket av et tynt lag med små grove hår, og de har et opptil 15 cm tykt spekklag for å holde varmen. De er i slekt med seler og sjøløver, og kan i likhet med disse dreie forlemmene fremover og støtte seg på forluffene når de er på land.

Hannene er ikke bare vesentlig større en hunnene, men de har også et større hode, en breiere nakke og tykkere hud. På grunn av hvalrossens tunge vekt, beveger den seg klossete og langsomt på land. Den liker seg derfor best i vannet.

Hvalrossen levde en gang langs alle de arktiske kystene, men nå er den kun alminnelig i noen få kystområder ved Nord-Grønland og i Beringhavet.

Atlanterhavshvalrossen finnes ved Kanadiske Arktis, og i havet ved Grønland, Svalbard og den vestlige delen av Russiske Arktis. Stillehavshvalrossen finnes ved Alaska og nord-øst i Russland. Laptevhvalrossen finnes kun ved Laptevhavet.

Hvalrossen er en nøkkelart i det arktiske marine økosystemet, hvor den påvirker strukturen til virvelløse miljøer på havbunnen.

Hvalrossen har lenge spilt en viktig rolle for kulturen, økonomien og det generelle levebrødet til det arktiske folket. Figurer utskåret i hvalrosstenner gir kulturelle fordeler og en sårt tiltrengt inntekt.

Hvalrosser lever i det kalde havet omkring Nordpolen, hvor de svømmer rundt mellom isflakene. På velegnede hvilesteder på land lever de i grupper, mens de til havs kun opptrer i småflokker.

Hvalrosser kan bli opptil 40 år gamle.

Hvalrossen har en stor luftsekk i halsen, som gjør at den kan duppe med hodet over vannet uten å synke. Den kan både pare seg og sove i vannet. Selv om hvalrosser er gode svømmere, holder de seg som oftest nær land og jakter i grunt vann.

Hunnene er kjønnsmodne når de er mellom seks og ni år gamle. Hannene er kjønnsmodne mellom sju og ti år, men de parer seg ikke før de er fullvoksne i en alder av 12-15 år. Da er de klare for paringskamp. Hvalrosser parer seg i vannet.

En hvalrosshunn går drektig i 15 måneder. Hun føder én unge hvert andre til tredje år. Hvalrosshunner føder ungen på isflak. Ikke lenge etter fødselen svømmer moren til land med ungen på ryggen, hvor hun oppsøker andre hunner med unger. De nybakte mødrene hjelper hverandre med å passe på og oppdra ungene. Dersom en unge mister moren sin, blir den adoptert av en annen hunn.

Ved fødsel veier ungene 50-75 kg. Den drikker 10-15 liten melk om dagen. Hvalrossens melk er ti ganger fetere enn kumelk, hvilket gjør at ungen vokser veldig fort. Den dier hos moren i to år, men etter ett år begynner den også å spise muslinger.

I perioder med vanskelige isforhold og dårlig tilgang på mat, fødes det færre unger og overlevelsesraten på de små er lav. I gode perioder viser studier at tre av fire kalver klarer seg gjennom sitt først leveår.

Hvalrossens yndlingsrett er muslinger. Den kan spise 6000 muslinger på én fisketur. Den spiser for det meste virvelløse dyr og bløtdyr, men det hender den også jakter på fisk, seI, små hvaler eller sjøfugl.

Muslingene gjemmer seg ofte 40-50 cm nede i sanden på bunnen av havet. For å finne frem til muslingene, vifter hvalrossen vann mot dem med luffene, eller den tar vann inn i munnen og sender en kraftig vannstråle ned langs bunnen, så sanden blir spylt vekk og muslingene blir blottlagt.

Når hvalrossen "gresser" etter muslinger, står den nesten loddrett i vannet og bruker det følsomme skjegget på snuta til å føle seg fram. Når hvalrossene spiser muslinger, suger den innholdet ut av skallet ved å skape et undertrykk i munnen. Denne teknikken gjør at en hvalross kan spise ni muslinger i minuttet. Finner en hvalross et godt muslingområde, kan den bli der i flere dager for å spise. Mellom måltidene finner den rasteplasser på havisen eller på sandbanker langs kysten.

Selv om hvalrossen foretrekker å jakte i grunt vann kan den dykke helt ned til 100 meter for å finne mat, og den kan holde pusten i opptil 25 minutter av gangen. Allikevel dykker den som regel ikke dypere enn 20-30 meter ned.

Hvalrosser er avhengige av havisen for å overleve. Den bruker isen som en plattform både i forbindelse med å spise, slappe av og føde.

Klimaendringer gjør at havisen trekker seg tilbake, og fører til at hvalrossen blir nødt til å trekke opp på land i store klynger. Disse klyngene kan av og til bestå av flere tusen dyr. Dette kan være farlig, for til tross for at hvalrossen ser stor og barsk ut, er den faktisk et veldig nervøst dyr, og om for mange hvalrosser er samlet på samme sted på land kan det fort oppstå panikk i flokken.

Massepanikk fører til mange dødsfall, som oftest blant de unge i flokken, ved at de blir klemt under de større dyrene.

Hvalrossen ble tidligere jaktet på for kjøttet, det opptil seks cm tykke skinnet, spekklaget og støttennene. Her i Norge ble hvalrossen fredet i 1952. Nord i Russland og på det nordlige Grønland jaktes det fortsatt, men WWF jobber for at denne jakten skal være bærekraftig.

Flere steder, blant annet i deler av Atlanterhavet, er hvalrossen blitt et sjelden syn - noen steder er den helt utryddet. I USA og Canada har hvalrossen vært fredet i mange år, og i det nordlige Stillehavet er den fortsatt et ganske vanlig syn.

Naturlige fiender
Hvalrossen har få naturlige fiender, men det hender den blir angrepet av spekkhoggere og isbjørner.

Industruelle trusler
I takt med at havisen smelter, blir hvalrosspopulasjoner mer utsatt for industriell aktivitet, som skipsfart og olje- og gassboring. I tillegg til direkte påvirkninger som isbrytende skip og forstyrrelse av hvalrosser på land, er det økt risiko for oljeutslipp. En WWF-studie viser at oljesøl på is er praktisk talt umulig å fjerne.