Kongeørn

Kongeørn (Aquila chrysaetos) er en stor rovfuglart i haukefamilien (Accipitridae). Den er Norges nest største rovfugl etter havørn. Kongeørnen er delt inn i seks ulike underarter.

Det er ikke uvanlig å forveksle kongeørn med både fjellvåk (Buteo lagopus) og havørn (Haliaeetus albicilla). Fjellvåken er imidlertid mye mindre, med hvite fjær under vingene samt en mørk flekk under vingeknoken.

Havørnen, som er enda større enn kongeørn, kan være vanskeligere å skille siden fargen på fjærdrakten hos begge arter skifter med alder. De viktigste kjennetegnene for å skille voksne fugler er at hos havørnen er hele stjerten hvit, samt at nebbet er større og helt gult.

I flukt holder kongeørnen vingene i en klarere V-form enn havørnens rette vingespenn.

En voksen kongeørn har en mørkebrun fjærdrakt. Toppen av hodet og nakken har en gyllen farge. Oversiden av vingene er vanligvis blekt gulbrune.

Kongeørnens velkjente, kraftfulle kroknebb er gult med grå-svart tupp. Kroppen er fjærkledd nesten helt ned til de massive føttene. Føttene har en blek gulfarge med kraftige, svarte klør som kan bli over fem centimeter lange. De store øynene har utmerket fargesyn og kan se byttedyr på lang avstand.

Hunnen er betydelig større enn hannen, både i vekt og vingespenn. Fjærdrakten er imidlertid lik.

Ungfuglene har mørkebrun fjærdrakt med hvite partier under vingene. Fuglen blir fullvoksen først etter 5-8 år. I løpet av denne tiden blir de hvite delene av fjærdrakten gradvis brunere og til slutt forsvinner de hvite partiene helt.

Kongeørnen holder til over store deler av den nordlige halvkule, fra ørkenområder til tundra, fra havnivå til høyfjell. Den er faktisk observert så høyt som 6 020 meter over havet i Himalaya. Bestanden er størst i Europa, Asia og Nord-Amerika. I Afrika er bestanden mer spredt og arten kan være i ferd med å forsvinne i enkelte områder.

Her i Norge hekker kongeørnen fåtallig og spredt over nesten hele landet. De eneste stedene du ikke vil finne den er i Oslo, og noen områder i Viken og Vestfold og Telemark. I Nord-Norge oppholder den seg mest i innlandet, men den er å finne langs kysten og i heitrakter helt fra Øst-Finnmark til Agder.

Kongeørnen foretrekker leveområder langt unna mennesker. I hekketida oppsøker kongeørnen rolige steder uten forstyrrelser, slik som klipper og store trær. Kongeørnen er som regel en stillferdig skapning, men i paringstiden skriker og roper den i området rundt reiret.

Kongeørner er monogame - det vil si at de har én partner livet ut. Når et par har funnet sammen, tar de seg egne territorier. Disse forsvarer de mot andre kongeørner gjennom hele året. Territoriet kan inneholde flere ulike reirplasser, som de kan skifte mellom gjennom ulike år.

Den eldste registrerte ville kongeørnen ble 32 år gammel. I fangenskap kan de bli opp mot 50 år gamle.

Når kongeørnen er fem-seks år gammel blir den forplantningsdyktig. Hannen drar da på leting etter en livspartner - og kurtiserer henne blant annet gjennom spektakulære "flyshow"!

Hekking foregår i perioden mars-april.

Når de skal finne et reir, velger de gjerne en gjemt hylle beskyttet av et overheng i en bratt fjellvegg eller i øvre del av et stort tre, oftest en furu. Hekking i trær er mest vanlig i innlandet, mens på kysten foregår det nesten alltid i bergvegger. Reirene bygges av kvister, greiner og bar.

Hunnen legger som regel to egg (kan variere mellom ett og tre). Rugingen starter med en gang det første egget er lagt. Egg nummer to legges etter cirka tre dager. Et eventuelt tredje egg, tre dager etter det igjen.

Etter halvannen måned med ruging, klekkes eggene. Begge kjønn bidrar til rugingen, men hunnen står for hoveddelen.

Når eggene klekkes, får kongeørnene som vanlig en eller to flyvedyktige unger. Ungene kjemper om maten, og den eller de minste blir ofte utkonkurrert av den eller de største søsknene, og sulter i hjel. Store unger kan også ta livet av svakere søsken.

Ungfuglene forblir i området rundt reiret og mates av foreldrene i rundt 70-80 dager, helt fram til de er uavhengige i juli eller seinere. Da forlater de foreldrene og trekker ut mot kysten eller sørøstover til Sverige og Østersjøen. Noen kan bli værende i områdene rundt reiret, men vil ikke være velkomne lenger ved inngangen av neste hekkesesong.

Kongeørnen hekker som regel hvert år, men kan la være å hekke i år hvor det er lite tilgang på mat.

Kongeørnen har en variert diett, avhengig av geografisk område, men holder seg helst til andre fugler og småvilt. Hønsefugler, ender, hare, skogsfugl, rype og rev er populære byttedyr. Den kan også nedlegge større viltdyr, slik som lam og kalver, men det er ofte skadde, syke eller tamme dyr. De spiser også åtsel.

Når kongeørnen skal angripe et byttedyr, stuper de ned med en toppfart på rundt 150 km/t og griper hardt tak i dyrets rygg med to av klørne. Som oftest dreper de byttet med dette anslaget, men kampen kan også trekke ut.

Kongeørnen klarer naturlig nok ikke å spise opp et helt dyr med en gang, men passer på at ingen andre får ta del i restene. De oppholder seg gjerne i høyden over det døde kadaveret, og jager vekk inntrengere som måtte komme.

Parene samarbeider gjerne om jakten.

Kongeørnen er i dag regnet som livskraftig i Norge og er ikke betydelig truet av noen eksterne forhold. Den er også øverst i sin næringskjede, og blir ikke jaktet på av andre dyr, selv om den kan bli plaget og "ertet" av kråkefugler og andre større fugler.

Hekkeperioden ødelegges fort dersom det er store forstyrrelser i områdene rundt reiret. Dette kan eksempelvis være utbygging og andre menneskelige inngrep. God arealplanlegging som tar hensyn til kongeørnenes hekking er en forutsetning for stabile og gode forplantningsforhold.

I 1846 ble det innført skuddpremie på kongeørn. Den ble et populært jaktdyr, og bestanden ble svekket kraftig fram til den ble totalfredet i Norge i 1968. I dag er kongeørnen beskyttet av naturmangfoldloven.

Kongeørnen står gjerne over en hekkesesong dersom det er mangel på mat i området. Det gjør at forplantningen til kongeørnen svekkes dersom bestanden av byttedyr minsker innenfor territoriene.

Vindmøller er dessverre også en betydelig kilde til dødelighet blant kongeørnene, i likhet med mange andre fugler.