Orangutang

Orangutanger (Pongo) er en slekt med trelevende menneskeaper. Faktisk er de verdens største trelevende pattedyr. Slekten består av kun tre arter, hvor én bare er å finne på Borneo og de to andre kun finnes på Sumatra.

Orangutangene lever både i primær- og sekundærskoger. Selv om de kan forekomme opp til 1.500 meter over havet, lever de fleste i lavlandsområder og foretrekker skog i elvedaler eller flomsletter.

Det finnes tre forskjellige typer orangutang:

• Sumatraorangutang (Pongo abelii)
• Borneoorangutang (Pongo pygmaeus)
• Tapanuliorangutang (Pongo tapanuliensis)

Samtlige orangutangarter har en karakteristisk apelignende form, raggete, rødlig pels, og hender og føtter de kan gripe med. De kraftige armene er sterkere og lengre enn beina deres og de er lange nok til å berøre anklene når de står.

Sumatraorangutangen er tynnere og har lengre fjes enn slektningene sine. Pelsen er også lengre med en blekere rødfarge.

Tapanuliorangutangen likner mer på sumatraorangutangen i form og fasong, men de har striere pels, mindre hoder og flatere fjes. Både hann- og hunnorangutangene har skjegg.

Orangutanger var tidligere vidt spredt over Sørøst-Asia. De fantes så langt nord som det sørlige Kina, og så langt sør som den indonesiske øya Java. I dag er derimot leveområdene til Asias store ape begrenset til kun to øyer, Borneo og Sumatra.

Samtidig som orangutangens utbredelse har blitt mindre, har også bestandstallet minket. For 100 år siden var det trolig 230 000 orangutanger – rundt fire ganger så mange som det er i dag. Det at de bor i tett jungel gjør det vanskelig å fastsette nøyaktige bestandstall, men det er anslått at det finnes rundt 54 000 borneoorangutanger, rundt 13 800 sumatraorangutanger og kun 800 tapanuliorangutanger.

Sumatraorangutangen og tapanuliorangutangen lever kun på Nord-Sumatra. De erhelt avhengig av uberørt skog, og er mye mer følsom overfor inngrep i leveområdene enn borneoorangutangen. For sumatraorangutangen sin del, er det selv ved forsiktig skogsbruk rapportert opptil 60 prosent fall i populasjonstettheten.

Borneoorangutangen var en gang utbredt over store deler av Kalimantan (Indonesia) og Sarawak og Sabah (Malaysia) på øya Borneo. De siste 60 årene har bestandtallet falt med mer enn 50 prosent, mens minst 55 prosent av leveområdene har forsvunnet i løpet av de siste 20 årene.

De fleste borneoorangutanger finnes nå i Kalimantan, særlig langs østkysten. Flertallet av ville bestander er lokalisert utenfor verneområdene, i skog som blir benyttet til tømmerproduksjon eller er i ferd med å bli omgjort til landbruksområder.

Orangutanger beveger seg ved å flytte fra ett tre til et annet, og de unngår vanligvis å klatre ned til bakken. Men når de gjør det, beveger de seg på «alle fire» ved å gå på knyttnevene. De lager også reir av blader og greiner til å sove i om natten, mens de hviler i mindre reir i løpet av dagen.

Voksne orangutanger er generelt enslige, men det hender at tilfeldige grupperinger formes. Hannens store leveområder overlapper flere voksne hunners områder. Voksne hanner er generelt fiendtlige mot hverandre, men til tross for dette er de ikke territorielle av seg.

Orangutanger kan leve i opptil 50 år i vill tilstand. Hunnene reproduserer seg ikke før de er 10-15 år gamle. De føder på det meste hvert femte år, og intervallet mellom nyfødte kan være så mye som 10 år.

Orangutanger føder vanligvis én unge, men av og til kan de få tvillinger. Orangutanger bor hos mødrene sine de første 7-11 årene av sitt liv. Ungene blir båret rundt av moren og sover i hennes reir, frem til de er i stand til å overleve på egen hånd.
Den lange tiden det tar før de når reproduktiv alder, de lange oppholdene mellom fødslene og det faktum at orangutanger normalt føder bare ett barn, gjør at orangutangene har en ekstremt lav reproduksjonsrate.

Dette gjør orangutangbestandene svært sårbare og betyr at bestander bruker lang tid på å komme seg igjen etter tilbakegang.

Omtrent 60 prosent av orangutangens kosthold består av frukt - som durian, jackfrukt, litchi, mango og fiken. Resten av kosten består av ungskudd av blader og greiner, insekter, jord, bark og noen ganger egg og små virveldyr.

De får vann gjennom frukten de spiser, eller de drikker regnvann som har samlet seg i hull i trærne.

I dag lever mer enn 50 prosent av orangutangene utenfor verneområder, i skoger som utnyttes til tømmerhogst, palmeoljeplantasjer og av gruveselskaper.

Dessverre er ikke verneområdene helt trygge. Grensene for verneområdene i Borneo er ofte ikke klart avgrenset, og dette gjør dem vanskelige å patruljere. Videre er mange parker underbemannet og underfinansiert. Som følge av dette har palmeoljeselskaper og tømmerhogst trengt seg inn i alle nasjonalparkene.

Tap av leveområder er til nå den største trusselen mot orangutanger. Store områder med skog har blitt hugget ned og ryddet til fordel for landbruk. Disse områdene blir veldig ofte brukt til å fremskaffe palmeolje – et produkt som er funnet i mer enn halvparten av emballerte produkter i butikker rundt om i verden.

Veiutvikling, ulovlig tømmerhogst og ikke-bærekraftig hogst, gruvedrift og menneskelige inngrep bidrar også til tap av leveområder, degradering og fragmentering.

Illegal handel er den største trusselen, etter tap av leveområder. Orangutangunger er svært ettertraktet helt opp i syvårsalderen. Når ungene stjeles, drepes som regel moren. Derfor er dette en alvorlig trussel mot de ville orangutangbestandene.

I tillegg blir orangutanger i noen områder jaktet på for mat. Andre ganger blir de drept fordi de beveger seg inn på landbruksområder og ødelegger avlinger.

Brann er også en stor trussel mot orangutanger. I 1997-1998 bidro tørrleggingen av torvmyrområder til ukontrollerbare branner i Kalimantan. Brannene varte i 6 måneder og drepte opp til 8.000 orangutanger.