Oter

Oter, også kalt europeisk oter eller fiskeoter, er et semi-akvatisk rovpattedyr i mårfamilien (Mustelidae) i slekten Lutra. Semi-akvatisk vil si at den lever delvis i vann og delvis på land.

Det finnes til sammen 13 oterarter i verden, alle i delgruppen Lutrinae - hvor oter (Lutra lutra) er den eneste som lever i Europa.

Oteren er godt tilpasset et liv i vannet: Den har en langstrakt og strømlinjeformet kropp, en tykk, vannavstøtende og isolerende pels og svømmehud mellom tærne. Fargen på pelsen er mørk brun-grå med en lysere underside.

Halen er tykk ved rota og smalner mot enden. Nakken er omtrent like tykk som hodet, snuten er avrundet og hodet er kraftig og bredt. Ørene er små og kan, sammen med neseåpningen, lukkes når oteren dykker. Siden både ører, øyne og nese omtrent er plassert på linje, kan oteren både høre, se og lukte alt som foregår over vannoverflaten, samtidig som den skjuler resten av kroppen under vann.

På land får oteren et veldig karakteristisk utseende med de korte beina og den lange, krumme ryggen.

Hannene er litt større en hunnene. En oter kan leve til den blir omtrent ti år gammel.

Her i Norge finner vi oteren over hele landet, selv om den er mest tallrik langs kysten nord i landet. Den trives i sakteflytende elver med lav vannstand, langs kysten og i innsjøer, men kan også greie seg fint ved vann og vassdrag i innlandet, og kan også være og treffe høyt til fjells. Pelsen isolerer dårligere dersom oteren ikke får vasket av seg saltet fra sjøvannet - derfor er det viktig at oteren også har tilgang på ferskvann helt avgjørende for oteren.

Oteren tilbringer mesteparten av livet i og nært vann, og forflytter seg bare over lange strekninger på land dersom den skal over i en annen elv, fjord, vassdrag eller innsjø.

Ellers i verden finnes oteren fra kyst til kyst i Atlanterhavet, Stillehavet, Barentshavet og i Det Indiske Hav.

Oteren er ikke ansett som et sosialt dyr og tilbringer mesteparten av livet alene. Hannene vil forsvare sitt område mot fremmede hanner, mens hunnenes leveområder godt kan overlappe med andre otere av begge kjønn. Oterens viktigste form for kommunikasjon er via luktmarkering.

Oteren er mest aktiv i skumringen eller om natten på grunn av menneskelig forstyrrelse. Den er en utmerket svømmer og kan svømme flere hundre meter under vann uten å trekke pusten. Den kan holde pusten i opptil fem minutter, selv om det vanligste er dykk mellom 30 sekunder og et minutt. Når den jakter, kan den dykke ned flere meter.

Oteren blir kjønnsmoden når den er rundt tre år gammel. Det er ingen bestemt paringstid, så hunnene kan blir drektige når som helst på året. Drektighetsperioden varer i 61-65 døgn og det fødes i gjennomsnitt to unger i hvert kull. Hunnen er alene om å oppdra ungene.

Ungene fødes i godt bortgjemte og usjenerte hi. Hunnene graver seg inn i jordbakker eller finner dugelige plasser i steinmurer eller andre naturlige gjemmesteder. De kan også overta forlatte grevling- eller revehi. Hunnen innreder hiet med blant annet gress, siv og tang. Hiet ligger aldri langt fra vannet.

Ved fødselen er ungene blinde og har en sølvgrå pels. De holder seg i hiet til de er rundt to måneder gamle. Da har øynene åpnet seg og tennene vokst ut, og de er klare for å starte svømme- og jakttreningen. Ungene bruker flere måneder på å lære seg de ulike teknikkene, men moren følger dem hele det første leveåret og oppdrar dem til å bli selvstendige otere. I denne perioden inntar familien mange ulike i og soveplasser i leveområdet.

Selv om oterens matvaner avhenger av leveområde, er det som regel fisk som står øverst på menyen, etterfulgt av krabbe, kreps og frosk. Den kan også spise fugl og smågnagere.

Otere trekkes mot fiskeredskaper, som garn og ruser, på grunn av fisken. Dessverre kan oteren selv fort tukle seg inn og bli hengende fast i fiskeredskapene, noe som fører til drukning.

Tidligere var det åpent for jakt på oter, og den var et populært mål på grunn av den verdifulle pelsen. I perioden 1899–1932 var det også skuddpremie på oteren. Oteren ble totalfredet i 1982, men på grunn av den harde beskatningen fra tidligere, sliter fortsatt bestanden mange steder med å ta seg opp igjen.

Ulovlig jakt er fortsatt et problem i mange områder.

PCB og andre miljøgifter lagres og konsentreres i fisken som oteren lever av. Miljøgiftene reduserer oterens forplantningsevne.

I tillegg er påkjørsler en stor trussel.