Quokka

Quokka, også kalt korthalewallaby, er et pungdyr i kengurufamilien og den eneste arten i slekten Setonix.

Den nederlandske oppdageren Willem de Vlamingh, oppdaget quokkaen i 1969 på en øy utenfor kysten av Perth, sør-vest i Australia. Han beskrev dyret som "en stor rotte" og øya fikk navnet Rottnest Island (Rottereirøya).

Til tross for navnet er ikke quokkaen en rotte, men en bitteliten kenguru. Den kalles også «verdens lykkeligste dyr», da den alltid ser ut til å ha et smil om munnen.

Det er ikke så rart at quokkaen ble beskrevet som en stor rotte, for den minner mer om en rotte enn en kenguru. Den grove pelsen har en gråbrun farge som er lysere på undersiden enn på ryggen. Kroppen er kompakt, ørene er runde, hodet er bredt og snuta kort. Halen er omtrent halvparten så lang som kroppsstørrelsen, noe som er uvanlig for dyr i kengurufamilien.

De kraftige bakbeina gjør at quokkaen kan sprette som en kenguru. Den sitter også på bakbeina når den skal se seg om. Forlabbene er kortere og brukes til å søke etter og hente mat. Hannene blir noe større enn hunnene.

Quokkaen er endemisk for Australia. Det vil si at den i vill tilstand ikke finnes noe annet sted i verden. Den lever i sumper og krattområder i det aller sørvestligste hjørnet av Australia.

På Rottnest Island er quokkaen det eneste hjemmehørende pattedyret og her er bestanden god - den er utbredt over nesten hele øya. På fastlandet og Bald Island, hvor bestandene er små og isolerte, har antallet imidlertid gått kraftig tilbake - og nedgangen fortsetter.

Bestandstallene svinger gjennom året. Det er generelt et høyere antall om vinteren og våren sammenliknet med sommeren. Dette kommer av mengden nedbør. Mangelen på vann og næringsrik mat betyr at mange quokkaer ikke klarer seg gjennom den varme sommeren - dette er også med på å naturlig regulerer bestandene.

Quokkaen er en nysgjerrig skapning som er perfekt tilpasset det uforutsigbare australske miljøet. Den har en bemerkelsesverdig evne til å regulere kroppstemperaturen og kan takle temperaturer opp mot 44°C.

Den er ikke særlig sosial av seg, men flokker på over hundre dyr kan forekomme. I en slik flokk dannes en hakkeorden blant hannene.

De lager tunneler gjennom busker og kratt som de skjuler seg i, sover og hviler i om dagen, og kommer fram på natten for å spise. Hvis det er dårlig med mat å finne på bakkenivå, kan quokkaen klatre i små trær for å spise av bladene.

Quokkaen kan bli rundt ti år gammel.

Paringstiden er fra januar til september, hvor de fleste ungene blir født mellom februar og mai. Grunnen til at de ikke avler mellom oktober og desember, handler om at det gjerne er mangel på mat og vann i denne perioden.

Quokkahunnen blir kjønnsmoden når den er omkring halvannet år gammel. Etter paring går hunnen drektig i rundt en måned og får én unge. Akkurat som hos andre australske pungdyr, kalles ungen «joey». En quokkahunn får som regel en unge i året, men kan også føde to ganger. I løpet av levetiden kan quokkaen få tilsammen 17 unger.

Ungen holder seg i morens pung i seks måneder hvor den får næringen den trenger fra morsmelken. Når den er et halvt år gammel beveger den seg ut av pungen, men fortsetter å die i to måneder til. Når den er mellom ni og ti måneder gammel er det helt avvent med morsmelken. Etter åtte måneder er ungen stor nok til å klare seg selv, men den kan imidlertid følger moren videre til den er rundt et år gammel.

Quokkaen er en planteeter og har gress, blader, frø, knopper, røtter og strå fra mange ulike plantearter på menyen, hvor en liten busk i kattostfamilien er blant favorittmaten. Den er også helt avhengig av å drikke vann jevnlig, men får i seg mye av væskebehovet gjennom vegetasjonen den spiser.

Om sommeren og høsten, når mat og vann kan være en mangelvare, hender det at quokkaen også spiser snegler og beinløse øgler.

Den kan også lete etter mat på søppelplasser, men «menneskemat» kan være skadelig for quokkaen og forårsake dehydrering og underernæring.

Selv om quokkaen er meget tilpasningsdyktig og svært tolerant mot varme temperaturer, vet vi ikke hvordan quokka vil takle ekstremtørke og skogbranner knyttet til klimaendringer.

Quokkaen lever i dag i sumper og krattområder, som kanskje ikke fortsetter å eksistere når gjennomsnittsvarmen på kontinentet øker.

Klimaendringer kan også forårsake endringer i den naturlige vannsyklusen.

På grunn av hogst og annen landrydding, har quokkaen blitt frarøvet store deler av de naturlige leveområder og foretrukne naturtyper. Når fastlandsbestandene krymper og blir mer isolert, blir også brann og sykdommer større trusler.

På fastlandet har innføring av rovdyr, som villkatter og rødrev, ført til stor nedgang i quokkabestanden. På de isolerte øyene, hvor skadedyrene er fjernet, har bestandene klart seg bedre - men her trues de til gjengjeld av turismeutvikling og smittefare fra menneskelige sykdommer.

Påkjørsler fra biler, busser og sykler truer også quokkabestanden.