Sjiraff

Sjiraffen er verdens høyeste nålevende dyr, hvor den aller høyeste er målt til nærmere seks meter!

Sjiraffen er en art av partået klovdyr i sjiraffamilien. Den er regnet som sårbar (truet) på verdensbasis, med varierende grad av alvorlighet blant underartene.

Det finnes ni underarter:

• Sørlig savannesjiraff, angolasjiraff eller namibiasjiraff (Giraffa camelopardalis angolensis)
• Kordofansjiraff (Giraffa camelopardalis antiquorum)
• Nubisk sjiraff (Giraffa camelopardalis camelopardalis)
• Sørafrikansk sjiraff eller kappsjiraff (Giraffa camelopardalis giraffa)
• Vestafrikansk sjiraff, nigersjiraff eller nigeriansk sjiraff (Giraffa camelopardalis peralta)
• Somalisk sjiraff eller nettsjiraff (Giraffa camelopardalis reticulata)
• Rothschildsjiraff (Giraffa camelopardalis rothschildi)
• Thornicroftsjiraff eller rhodesisk sjiraff (Giraffa camelopardalis thornicrofti)
• Masaisjiraff eller kilimanjarosjiraff (Giraffa camelopardalis tippelskirchi)

Sjiraffer er lett å kjenne igjen med den langstrakte halsen og de lange beina. De ni underartene avviker imidlertid noe fra hverandre i fargemønster og størrelse.

Fargen på huden og pelsen til sjiraffen er fra gulhvit til grå. Tykkelsen på pelsen bidrar til at den kan bevege seg gjennom trær og tornekratt uten å få skader. Sjiraffen har store og skjoldformede flekker som spenner fra oransje til brune og nesten svarte. Hannene blir mørkere i fargene med alderen. Mønsteret på flekkene er unikt for hver enkelt sjiraff.

Sjiraffen har en forhøyning i panna, og små horn på hodet som er overtrukket med hud og pels. Hornene utvikles et par dager etter fødsel. Hannen har i tillegg flere beindannede forhøyninger på hodet. Sjiraffen har skarpt syn og hørsel, men svakere luktesans. Neseborene er utviklet slik at de kan blokkere sandstorm og maur.

Kroppen faller bratt fra hodet ned mot skuldrene, og heller ytterligere ned mot rumpa. Til tross for at halsen kan bli over to meter lang, har sjiraffen faktisk kun sju virvler i halsen - slik som alle andre pattedyr.

Beina er lange, med sterke klover og ledd som støtter den betydelige kroppsvekta. Den sterke beinstrukturen gjør også at sjiraffen kan galloppere fort, som er ett av to bevegelsesmønstre i tillegg til å gå. Beina har også tilstrekkelig fleksibilitet til at sjiraffen kan legge seg ned for å hvile, eller når den skal bøye seg ned for å drikke fra vannkilder.

Halen kan bli én meter lang og har en svart dusk i enden. Sjiraffens man er også svart, og er fin å ha når sjiraffen skal beskytte seg mot insekter.

Sjiraffen lever hovedsakelig på tresavanner og områder med glissen skog, hvor den liker særlig godt områder med høy tetthet av akasietrær. Den sørlige savannesjiraffen lever også i ørkenområder.

I naturen finnes sjiraffen i dag kun i Afrika, fra Tsjad i nord til Sør-Afrika i sør, og fra Niger i vest til Somalia i øst.

De første, fossile sjiraffene levde også i Amerika og Eurasia.

Sjiraffene er svært fredelige skapninger. De kan bli opptil 25 år.

Voksne individer har høyere overlevelsesrate enn andre drøvtyggere. Dette skyldes blant annet årvåkenhet, sanser, hurtighet og kapasitet til kraftige spark, som gjør at de ikke blir truet i særlig grad av andre rovdyr enn løver.

Unge sjiraffer har mye høyere dødelighet og blir jaktet på av blant annet leoparder, flekkhyener og afrikanske villhunder. Kalvene får noe beskyttelse og har lavere dødelighet i områder med stor tetthet av gnu og sebra, som også er populære byttedyr blant rovdyrene. Mellom en fjerdedel og halvparten av kalvene overlever til å bli voksne individer.

Sjiraffer er sosiale dyr som omgir seg i flokker, som regel om lag ti individer, men det har blitt observert flokker på over 40 sjiraffer. Flokksammensetningen endres ofte og varige sosiale bånd er forholdsvis sjeldent. Flokkene er stort sett inndelt i individer av samme kjønn.

Sjiraffene blir kjønnsmodne når de er fire år gamle. Hannene kan imidlertid ikke pare seg før de er sju år gamle.

Hanndyrene foretrekker å pare seg med hunndyr som er litt yngre. De oppdager når hunnene er fruktbare gjennom å slikke og smake på urin på bakken. Når de finner en passende make, kurtiserer de henne ved å gjøre framstøt som å slikke henne på halen og kose på henne med hodet.

Etter paring går hunnen drektig i omtrent 15 måneder. Hun får som regel én kalv, men tvillinger kan også forekomme. Kalven vokser raskt og kan løpe rundt allerede noen timer etter fødselen. Faren spiller nesten ingen rolle i oppdragelsen av kalvene, selv om noen utvikler vennskapelige bånd til kalvene sine.

De første ukene er kalvene sårbare for rovdyr og bruker mesteparten av tiden på å gjemme seg. Moren er svært beskyttende og vil ved angrep fra et rovdyr forsøke å sparke det med beina. Mødre med kalver holder seg gjerne i samme flokk, slik at de kan overlate oppsynet av kalvene til de andre mødrene, mens de selv kan ta en runde for å spise og drikke.

Sjiraffkalvene dier i ni til tolv måneder. Hannsjiraffene forlater moren når de er rundt 15 måneder gamle, for å danne en gruppe med andre hannsjiraffer. Hunnsjiraffene forlater moren når de er halvannet år gamle, men fortsetter å være en del av flokken.

Sjiraffene spiser mat om dagen og hviler om natten.

De lever hovedsakelig av blader fra trær i erteblomstfamilien, i tillegg til blader fra trær i slektene Commiphora og Terminalia. Disse plantene er rike på proteiner og kalsium. Sjiraffene spiser også frukt, gress og blader fra busker. De kan også skrape bark fra trær for å få mat. Av og til hender det også at sjiraffene tygger på knokler fra døde dyr - dette gjør de for å få i seg kalsium.

Sjiraffens daglige næringsinntak ligger på rundt 34 kilo. Dette er noe mindre enn hos andre drøvtyggere, og kommer av at kostholdet inneholder høy tetthet av næringsstoffer, samt et effektivt fordøyelsessystem.

Sjiraffens kosthold har også en viktig funksjon for trærne sin rolle i økosystemet, siden de bidrar med å utsette veksten til unge trær og dermed holder vekstene på trær nede.

I landene som tillater jakt på dyreliv er det også tillatt med jakt på sjiraffer, og dette har ført til svært lave bestander i noen områder. I Guinea, Eritrea og Senegal er sjiraffene helt utryddet.

Både kjøttet, skinnet og halene fra sjiraffer er populære som trofeer og bruksgjenstander, som utnyttes til alt fra lykkeamuletter og -armbånd til hyssing.

De fleste sjiraffer lever i områder hvor det er rik tilgang på trær og buskvekster. Klimaendringer gjør at disse områdene tørker ut, hvilket igjen fører til at sjiraffenes matfat forsvinner og leveområdene blir færre.

De naturlige leveområdene til sjiraffene trues av utbygginger og menneskelig aktivitet, som gjør at de får mindre områder å leve på.