Tovinger (mygg og fluer)

Tovingene utgjør en av de største insektordenene på verdensbasis. Dette er også den mest økologisk varierte gruppen insekter; størrelse, utseende og levevis varierer enormt blant tovingene. Det er en tallrik og variert gruppe som inkluderer mygg, klegg, blomsterfluer, spyfluer, knott og stankelbein.

Tovinger finnes over hele verden, til og med i Antarktis, der en fjærmyggart er det eneste insektet som lever på det kontinentet.

Diptera – det greske navnet betyr akkurat det samme som det norske: «to vinger». På et tidspunkt i insektenes utvikling hadde en stor andel av alle insekter fire vinger, slik som eksempelvis billene fremdeles har. Men hos tovingene har de opprinnelige bakvingene over lang tids utvikling (evolusjon) blitt redusert i størrelse og omdannet til kølleformede balanseorganer.

Tovingene er insekter vi alle har et forhold til, ikke minst fordi denne store artsgruppen inkluderer fluer og mygg.

Tovingene har tradisjonelt blitt delt inn i to hovedgrupper: mygg (Nematocera) og fluer (Brachycera). Mygg er som oftest slanke, og med lange, trådforma antenner. Fluene, på sin side, har kraftigere kroppsbygning og antennene er korte, ofte klumpete.

Typisk for tovingene er at bakvingene er omdannet til svingkøller, som fungerer som balanseorganer når insektet flyr. Framvingene, som brukes til å fly, er gjennomsiktige med et relativt enkelt ribbenett. Mange av artene er særdeles dyktige flygere, som blomsterfluene.

De fleste artene har store fasettøyne, som gir et detaljert og godt bilde av omgivelsene. Hos mange arter dekker øynene til og med nesten hele hodet, og gir insektet et synsfelt på nesten 360 grader.

Larvene kan være svært forskjellige og finnes i de fleste livsmiljøer, men felles for dem alle er at de mangler bein (til forskjell fra for eksempel sommerfugl- eller billelarver).

Tovinger forekommer på alle kontinenter, inkludert Arktis og Antarktis, og i de fleste livsmiljøer. Mange tovinger er i ett eller flere livsstadier tilknyttet skog, og da gjerne gammelskog med gode forekomster av død ved.

I tillegg har mange arter larver som lever i ferskvann, og noen få arter har tilpasset seg marint miljø.

Vi kan påtreffe tovinger nesten hvor som helst og når som helst. Et godt eksempel på dette er gruppa som heter vintermygg. Dette er en liten gruppe insekter, hvor de voksne individene – i motsetning til de fleste andre insekter – hovedsakelig er på vingene vinterstid, mellom oktober og april.

Tovinger gjennomgår det som kalles en fullstendig metamorfose i utviklingen fra egg til voksen. De har fire forskjellige livsfaser (egg, larve, puppe og voksen), og leveområdet kan variere svært mye mellom livsfasene. For eksempel kan enkelte arter ha larver som lever i morken ved, mens de voksne individene lever på blomsterrike enger.

I stedet for kjever, er munndelene hos tovinger sugende eller stikkende og tovingene får i seg maten i flytende form. Hos de fleste artene lever de voksne individene av sukkerholdig væske, som nektar. Mange er imidlertid rovdyr, som stikker byttet for å så å suge ut innmaten.

Det finnes også de som lever av (i hvert fall hunnene) å suge blod, deriblant stikkmygg, knott, sviknott og klegg. De blodsugende tovingene inkluderer også arter som kan overføre sykdommer, blant annet malariamygg (Anopheles spp.), som overfører malariaparasitten og tsetsefluer (Glossina spp.), som overfører sovesyke.

Noen fluer, som lusfluene, tilbringer hele eller store deler av livet i pelsen eller fjærdrakten til pattedyr og fugler, hvor de livnærer seg av blod. Dette inkluderer den velkjente hjortelusflua, som i likhet med flere andre bevingede arter river av seg vingene når den tror den har funnet en egnet vert. Det er ofte de blodsugende tovingeartene folk oftest har kjennskap til, men disse utgjør bare en beskjeden del av artsmangfoldet.

En av de mest iøynefallende gruppene av tovinger er blomsterfluene (Syrphidae). Dette er en stor familie som kjennetegnes ved at de fleste artene etterligner vepsenes svarte og gule varseltegninger. Denne etterapingen i utseende etter en annen artsgruppe, et fenomen som kalles mimikry, gir blomsterfluene god beskyttelse mot rovdyr som forbinder vepsenes fargetegninger med fare.

Ikke bare kan enkelte arter være svært like stikkeveps utseendemessig, de kan også forsterke bedraget ved å tilpasse oppførselen sin ytterligere for å ligne veps, for eksempel ved å folde vingene bakover på når de hviler, eller ved å løfte opp frambeina slik at det skal etterligne vepsenes lange, svarte antenner.

Det finnes også blomsterfluer med kraftige og hårete kropper som etterligner humler, med svarte, gule, hvite og/eller oransje stripetegninger. Et annet spesielt trekk ved blomsterfluene er hannenes kurtiseflukt. For å imponere hunnene kan de tilsynelatende henge nesten urørlig i luften mens vingene surrer, i timevis. Så om du ser noe som ser ut som en veps, men som står nesten stille i luften, så er det nok en blomsterflue.

Tovingenes larver finnes i de fleste livsmiljøer og utnytter nær sagt alle tenkelige typer mat. Mange arter lever av dødt organisk materiale enten i jordsmonn, i død ved, i møkk eller i åtsler. Larvene til høyerestående fluer er blant de viktigste nedbryterne av møkk og åtsler.

Mange tovingelarver lever av sopp, og markene som man finner i markstukken matsopp tilhører ulike grupper av mygg og fluer. Andre arter borer i plantestengler eller lager miner i blader, mens atter andre er rovdyr.

Eksempler på rovlevende tovingelarver, er mange blomsterfluelarver som livnærer seg av bladlus. Mange mygglarver er akvatiske, og de fleste av disse livnærer seg av plankton og næringspartikler som de filtrerer ut av vannet.

Flere grupper av fluelarver er parasittoider på andre leddyr. Parasittoider utvikler seg på eller i en levende vertsorganisme, men de avviker fra ekte parasitter ved at de i siste instans dreper eller steriliserer verten. De fleste parasittoide fluelarver er endoparasittoider (inni verten), mens noen få er ektoparasittoider (utenpå verten). Den viktigste gruppen av parasittoide tovinger er snyltefluene (Tachinidae), som vanligvis er endoparasittoider i andre insektlarver.

En del fluelarver er ekte parasitter på virveldyr. Eksempler på disse er bremsene (Oestridae), hvor larvene lever under huden eller i fordøyelseskanalen til fugler og pattedyr. Bremsene kan utgjøre et stort problem på husdyr og kan unntaksvis infisere mennesker.

I varmere strøk finnes mange andre fluearter som infiserer levende vev hos mennesker og andre pattedyr, et fenomen som kalles myiasis. Vanligvis legges eggene i et eksisterende sår, og larvene borer seg derfra innover i kjøttet. Noen arter kan også infisere uskadde verter.

Paradoksalt nok blir fluelarver også brukt i medisinen til å rense sår der det har gått alvorlige infeksjoner. Larvene som benyttes til sårrensing tilhører arter som bare livnærer seg av dødt organisk materiale, og som dermed selektivt fortærer det atrofierte (døde) vevet uten å skade det friske vevet rundt.

Nesten 8 av 10 av tovinger på den norske rødlista lever i skog, og leveområdet kan omfatte alt fra edelløvskoger i sør til nordlige barskoger. En god del arter er avhengige av store mengder død ved i forskjellige dimensjoner og nedbrytningsstadier, noe som er mangelvare i skoger som er utsatt for flatehogst og påfølgende tilplanting. Dagens intensive skogsdrift, samt nedbygging av skog, er derfor blant de største truslene mot rødlistede tovinger.

En del tovinger er også knyttet til kulturmark, som slåtteenger og ugjødslede beiter. Her er det spesielt opphør av drift og gjengroing som er utfordringen. Hos mange tovinger finnes larvestadiet i en naturtype eller økosystem, mens de voksne individene finnes i andre naturtyper eller økosystem. Dette gjør situasjonen ekstra vanskelig for en rekke arter, siden de potensielt kan rammes av forskjellige trusler i de to livsfasene.

Fjærmygg, som er mygg som ikke stikker, kan leve i ekstreme miljøer? I smeltevannskanaler under snøen på Himalayas isbreer, hele 5600 meter over havet, er det funnet to arter fjærmygg. Disse kan tåle temperaturer ned til -16° C.

I den motsatte enden av skalaen finnes det larver som “holder koken” i varme kilder på Island, der temperaturer på opptil 50° C og høyt svovelinnhold ville gjort livet vanskelig for de fleste andre insekter.

Andre arter igjen tåler å tørke ut, og kan klare seg uten vann i opptil 10 år, atter andre tåler innfrysing. Flere arter har tilholdssted i brakkvann, noen finnes til og med i saltvann. Noen arter har sure vann som sin spesialitet, og fjærmyggarten Chironomus plumosus tåler pH ned til 2,3. Det er surere enn cola, og omtrent som at den skulle klart å overleve i magesyre!