Noen truede naturopplevelser er knyttet til menneskeskapt lyd og lys, andre tar for seg fraværet av naturens eget kakofoni. Menneskelig støy overskygger naturens egne lyder, som det på sin side blir stadig mindre av.
Da Rachel Carson skapte den første grønne bølgen på 1960-tallet med sin bok «Den tause våren», så var det fordi tittelen var skremmende.
For svært mange er gleden over alt fra fugleliv i hagen, og svalenes muntre kvitring, til sjøfugl og store rovfugler og storfuglleik en sentral naturopplevelse.
Men også insektenes summing, humlenes godmodige brumming, ja selv fluenes surr i solveggen et bevis på at naturen er levende. Når naturen blir taus, da er det en illevarslende taushet.
De færreste husker nå åkerriksas underlige lyd fra enga, rett og slett fordi den er blitt et offer for det moderne landbruk. Fuglefjellene har blitt stille mange steder. Storspove, vipe, svaler, stær, mange av spesielt kulturlandskapets fugler har blitt sjeldnere.
Mange trekker også fram de andre naturlydene: Bølgeskvulp, fossefall, vindenes sus i trærne, ting som nå gjerne overdøves av motorlyd og annen støy, og som har gått tapt under utbygging.