Iskantsonen er et av de marine områdene i verden som er mest truet av klimaendringer. Og det yrende naturmangfoldet her er spesielt sårbart overfor olje- og gassvirksomhet.
Iskantsonen er området der åpent hav møter den arktiske havisen. I mer enn tre millioner år har iskantsonen vært hjem for et unikt mangfold av liv som plankton, fisk, isbjørn, fugl, sel og hval.
Nå er iskantsonen et av de marine områdene i verden som er mest truet av klimaendringer. Og det yrende dyre- og plantelivet her er spesielt sårbart overfor olje- og gassvirksomhet.
Våren 2020 fikk Norge en ny forvaltningsplan for Barentshavet. Selv om den daværende Regjeringsplattformen slo fast at forvaltningsplanen skulle ta hensyn til forskernes anbefalinger om hvor iskanten burde gå, og at området skulle vernes fra oljevirksomhet, utelot forvaltningsplanen 96.000 kvadratkilometer fra naturområdet iskantsonen. Det er et areal på størrelse med alle østlandsfylkene eller to Danmark.
Selv om Norge fikk ny regjering i 2021, har ikke iskant-politikken endret seg. I Hurdalsplattformen bekrefter Støre-regjeringen at de vil videreføre politikken som ble vedtatt i forrige Stortingsperiode, og dermed se bort fra faglige miljøråd.
WWF Verdens naturfond mener at forvaltningsplanen bryter med norsk tradisjon for kunnskapsbasert havforvaltning, og at regjeringen svikter det enestående livet i Arktis.
Iskanten vil med dette fortsette å gå omtrent der har gått siden 2011, men det som er nytt er at det strider direkte med godt forankrede miljøfaglige anbefalinger.
Forskerne er klare på hvor naturområdet iskantsonen faktisk er. De miljøfaglige rådene fra Havforskningsinstituttet, Norsk Polarinstitutt og Miljødirektoratet er at iskantsonene er området med 0,5 prosent isfrekvens.
Isfrekvens handler om sannsynligheten for hvor mye havis det er i et gitt område i april, den tiden på året da utbredelsen av isen er på sitt største. Havekspertenes anbefaling om at grensen bør defineres på 0,5 prosent isfrekvens er basert på målinger over de siste 30 årene.
Ifølge forskerne dekker iskantsonen et område på drøyt 112.000 kvadratkilometer sør for det som var politisk iskantgrense. Utvidelsen regjeringen foreslo var snaut 16.000 kvadratkilometer.
Det betyr at den politisk definerte iskantsonen beskytter bare 14 prosent av det området forskerne har pekt på. Forskjellen er på over 96.000 kvadratkilometer.
WWF mener naturområder må defineres der naturen faktisk er, og at det er galt å åpne for oljeboring og industriell aktivitet i det som er et av verdens foreløpig reneste og mest produktive havområde.
Regjeringen velger oljeboring fremfor natur i en tid hvor verden skal over på fornybar energi og vi er vitne til en natur- og klimakrise.
WWF ser på den politisk definerte iskantsonen som et brudd med føre-var-prinsippet, med kunnskapsbasert havforvaltning og med ansvarlig klimapolitikk – alt for å kunne utlyse nye letelisenser og øke norsk produksjon av olje og gass.
Oljeboring i et av verdens foreløpig reneste og viktigste havområder setter Norge i et dårlig lys internasjonalt. Og det er et tydelig eksempel på klimarisiko fordi investeringer i Arktis vil slite med lønnsomhet, uansett oljepris.
Klimaendringene skjer omtrent dobbelt så raskt i Arktis som på resten av kloden. Det går hardt utover matforsyningen til mange arter, når havisen smelter og forsvinner over tid og havet forsures som følge av klimautslipp.
Det er mye som står på spill når det gjelder hvor langt nord industriell aktivitet skal tillates i Barentshavet. Oljeboring har ikke bare store konsekvenser for verdens klima – det kan også være svært ødeleggende for det sårbare naturmangfoldet i Arktis.
I debattene om hvor grensene skal gå, er det lett å glemme hva dette egentlig handler om: De store og små dyreartene som lever i iskantsonen og de fornybare fiskeressursene.
For artene som lever her finnes det ingen andre steder å bo på kloden. Forsvinner de, vil det påvirke oss alle.
I et sårbart område er det særlig viktig med føre-var-prinsippet og en kunnskapsbasert tilnærming. Isområdene våre er planetens klimaanlegg, fordi de regulerer temperaturen på kloden ved å reflektere sollyset. Når isen gradvis forsvinner, akselererer også oppvarmingen og både mennesker, natur og dyr får vanskeligheter med å tilpasse seg.
Stadig flere næringsinteresser ser muligheter i det at Arktis blir et mer tilgjengelig havområde når havisen forsvinner. Denne nye klimaopportunismen øker risikoen for de unike leveområdene i Arktis, som allerede er sterkt truet.
De nye truslene er lokal forurensning, forstyrrelser og inntrengning i tidligere isolerte leveområder. Økonomiske og geopolitiske interesse for å utvinne mulige petroleumsressurser i Arktis er i vekst.
Dr. Peter Winsor, direktør i WWF Arctic Programme uttaler:
– Det arktiske havet er hjemsted for unikt biologisk mangfold som er ekstremt viktig for både økosystemer og mennesker, både i og utenfor Arktis. Risikoen forbundet med nye arktiske olje- og gassprosjekter er uakseptabelt høy og uforenlig med Parisavtalens forpliktelser. Myndigheter må vri dagens subsidier til olje- og gass over til utvikling av fornybar energi.
Iskantsonen er en overgangssone mellom isfritt og isdekket hav. Dette er det viktigste området for liv i Arktis. Det er her vi finner Arktis' biologiske motor.
Når dagene blir lengre om våren og sommeren, skjer det en intens oppblomstring av plante- og dyreplankton ved iskanten. Isalger og planteplankton som formerer seg i vårlyset gir grunnlag for mengder av dyreplankton som livnærer seg på disse. Med oppblomstringen av dyreplankton, dukker det opp et bredt spekter av arter som samler seg for å finne mat.
Derfor har dette området en utpreget høy økologisk sårbarhet når det gjelder smelting av havis, surere hav og påvirkning fra industriell aktivitet. Noen av artene som er aller mest sårbare for disse endringene, er også de som er viktigst for økosystemet. Som hoppekreps, ismåken og de store hvalene.
Hoppekreps utgjør en betydelig andel av dyreplanktonet ved iskanten. Den totale vekten av hoppekrepsbestandene ved iskanten er høyere enn vekten av alle andre havlevende dyr i økosystemet.
Hoppekrepsen er mindre enn én centimeter lang, men hoppekreps-bestanden utgjør en viktig del av matkjeden i det høye Arktis, hvor fettenergi betyr overlevelse. Uten fete hoppekreps er det mindre energi å overføre oppover i næringskjeden til fisk, fugl, hval, sel, isbjørn og mennesker.
Nyere forskning viser at selv små oljeutslipp kan få enorme økologiske konsekvenser for økosystemene i Arktis, på grunn av den negative innvirkningen slike utslipp har på hoppekreps.
Ismåken er en helt unik art, som kun finnes i høyarktiske strøk. Utenom hekkesesongen lever den i områder langs iskanten, der den spiser fisk, krepsdyr og bløtdyr. Den lever i tillegg ofte tett på isbjørn og spiser rovdyrets matrester. Slik har ismåken en spesiell rolle i økosystemet. Jo mer av havisen som forsvinner som følge av klimaendringer, jo vanskeligere blir det for ismåken å finne mat.
Menneskelig aktivitet i polare strøk påvirker også ismåken negativt. Forskere er bekymret for at arten kan dø ut på lengre sikt, og man ser at færre ismåker vokser opp og at de lever kortere enn før. Situasjonen for ismåken viser hvor store konsekvenser klimaendringene har for sjøfugler i arktiske strøk.
Smeltende havis truer også de ishavhengige hvalene narhval, hvithval og grønlandshval. Med mindre havis og totalt isfrie somre vil ishvalene få merkbart mindre tilgang på nødvendig bytte med høyt fettinnhold. De vil ikke klare å skaffe så mye mat, fordi byttet deres ikke lenger vil være konsentrert langs iskanten i en så lang sesong.
Hvalen trues - i tillegg til klimaendringene - av menneskelig aktivitet som shipping, fiske og oljeutvinning. I områder som tidligere var fri for dette øker faren for forurensing. Også lydnivåene i verdenshavene øker på grunn av mer menneskelig aktivitet som shipping og seismikk. Dette skaper utfordringer for ishvalene som bruker sonar for å navigere, kommunisere og finne mat.
WWF vil verne det unike økosystemet på iskanten og krever at Norge etablerer store marine verneområder – til beste for både klimaet på jorda og det sårbare naturmangfoldet i Arktis.
Mens oljeindustrien argumenterer for en flytende grense og utvikling av fossil industri, kjemper WWF for store marine verneområder – til beste for både klimaet på jorda og det sårbare naturmangfoldet i Arktis.
I og med at klimaendringene er den udiskutabelt største enkelttrusselen mot livet i Arktis, er det viktigste vi kan gjøre for å redde livet her å bremse disse endringene.
Stortingsmeldingen om forvaltningsplanene for norske havområder ble vedtatt av Stortinget. Den politiske definisjonen av iskantsonen ligger dessverre fast. Mer gledelig er at de andre områdene definert som særlig og verdifulle områder (SVO) følger miljøfaglige anbefalinger.
Regjeringen la frem en oppdatering av forvaltningsplanene for norske havområder. Iskanten følger dessverre samme definisjon som tidligere bestemt av Stortinget, og dermed ikke den vitenskapelige anbefalte definisjonen.
I revidert nasjonalbudsjett får SV gjennomslag for å verne tre av de utlyste blokkene i iskantsonen. Det betyr at disse blokkene ikke skal gis til oljeselskaper slik at de kan bore etter olje. Det er første gang et miljøparti får gjennomslag for å sette den type grenser for oljeselskapene i Norge.
Hurdalsplattformen slår fast at "regjeringen vil legge til grunn en definisjon av iskantsonen slik den er nedfelt i stortingets vedtak" (fra 18. juni 2020).
Det betyr at også ny regjering velger å utelate 96.000 kvadratkilometer av naturområdet som forskerne definerer som iskantsonen.
EUs nye Arktis-strategi slår fast at unionen "insisterer» på at olje, kull og gass ikke skal utvinnes i Arktis. I dag eksporteres det meste av norsk olje og gass til land i EU.
I 25. konsesjonsrunde gir Olje- og energidepartementet fire nye tillatelser for oljeutvinning. Den ene lisensen i Barentshavet (1134) ligger innenfor den naturvitenskapelige iskantsonen. Årsaken til at lisens for oljeboring kan tildeles her, er at den politisk definerte iskantsonen er langt mindre enn det faktiske naturområdet iskantsonen.
Miljødirektoratet gir Aker BP tillatelse til å bore en letebrønn i iskantsonen.
Sammen med Natur og Ungdom, Naturvernforbundet og Greenpeace Norge krever vi at Aker BPs søknad om tillatelse til å bore en letebrønn i iskantsonen avises. Vårt høringssvar til Miljødirektoratet (PDF).
Fordi miljøfaglige innspill igjen og igjen ikke blir lyttet til, avstår Naturvernforbundet, Greenpeace Norge, Natur og Ungdom og WWF Verdens naturfond fra å sende inn våre kommentarer til forslag til utlysning av nye oljeblokker i 25. konsesjonsrunde.
Stortinget har behandlet meldingen fra regjeringen om helhetlige forvaltningsplaner for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, Norskehavet, og Nordsjøen og Skagerrak. Stortingsflertallet stemte for for regjeringens forslag om en iskantsone definert som det området hvor det er 15 prosent sjanse for at det finnes havis i april måned. Med dette utelates 96.000 kvadratkilometer av naturområdet som forskerne definerer som iskantsonen.
Et flertall i Stortinget, bestående av H, FrP, V og KrF, ber regjeringen ved eventuelle grenseoverskridende funn, nord for områder der det i dag er åpnet for petroleumsvirksomhet, om å raskt vurdere hvordan man best ivaretar norske interesser, herunder behovet for å starte en åpningsprosess for relevante områder.
På den internasjonale havdagen, inngikk regjeringspartiene, Ap, Sp og Frp et forlik som holder fast på grensen som regjeringen foreslo 24. april. Med dette defineres iskantsonen politisk, til der det er 15 % sjanse for havis i april. Det er en grense som utelater 96.000 kvadratkilometer fra naturområdet forskerne definerer som iskantsonen. Et bredt stortingsforlik går med dette imot oppdatert miljøkunnskap.
Kampanjen #SaveTheIceEdge viser at det er et stort internasjonalt engasjement mot olje- og gassutvikling i iskantsonen. Verdenskjente navn som Jared Leto, Eva Joly og Børge Ousland deltok. På et døgn ble 5 millioner over hele verden gjort oppmerksom på kampen for iskantsonen.
Regjeringen legger frem Stortingsmeldingen “Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene Barentshavet og havområdene” som setter grensa for iskantsonen der det forekommer havis 15 prosent av dagene i april (15 prosent isfrekvens). Regjeringens forslag utelater 96.000 kvadratkilometer av iskantsonen som ifølge Havforskningsinstituttet, Norsk Polarinstitutt og Miljødirektoratet utgjør området med 0.5 prosent isfrekvens.
Sammen med andre miljøorganisasjoner legger WWF frem vårt innspill til regjeringen om revisjon og oppdatering av forvaltningsplanene.
Faglig Forum utgir rapporten Særlig verdifulle og sårbare områder, faggrunnlaget for revisjon og oppdatering av forvaltningsplanene for norske havområder i 2020. I rapporten anbefaler fagekspertene en avgrensning av iskantsonen med kart og metodedefinisjon som trekker den lengre sør enn tidligere.
Granavolden-plattformen beskytter iskantsonen for petroleumsaktivitet.
Jeløya-plattformen beskytter iskantsonen for petroleumsaktivitet.
Olje- og energidepartementet lyser ut nye blokker i Arktis i 24. konsesjonsrunde.
WWFs iskantrapport (pdf) peker behov for beskyttelse fra petroleumsvirksomhet.
Regjeringen oppdaterer den marine forvaltningsplanen for Norskehavet, og kartfester iskantsonen (her kalt bare for «Havisen i Norskehavet», uten status som SVO) etter definisjonen som Stortinget ikke godkjente i 2015.
Representantforslag fra KrF om å opprette store marine verneområder i den norske delen av Arktis, med iskantsonen som en sentral del, blir nedstemt i Stortinget.
Stortinget behandler iskantmeldingen Meld. St. 20 (2014-2015), og velger å ikke flytte iskantsonen nordover.
Faglige instanser fraråder blokkutlysninger i iskantsonen. Høringsinnspillene fra Norsk Polarinstitutt og Miljødirektoratet til 23. konsesjonsrunde påpeker at flere av blokkene utlyst i og ved iskantsonen.
I en pressemelding legger klima- og miljøminister Tine Sundtoft frem en oppdatert beregning av iskanten i forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten. Samme dag lyses det ut blokker rekordlangt nord i den 23. konsesjonsrunde.
Norsk Polarinstitutt presenterer en faglig definisjon av hva iskant og iskantsone er, i notatet «Iskant og iskantsone – fremstilling av iskantsonen som sårbart areal.»
Sundvolden-plattformen verner iskantsonen mot petroleumsvirksomhet.
Vern av iskantsonen mot petroleumsvirksomhet opphører. Iskantsonens beskyttelse mot oljeboring, som ble nedfelt i 2011 i forvaltningsplanen for Barentshavet opphører i forbindelse med ny stortingsperiode.
Startskuddet for kampen om definering av iskantsonen og hvorvidt det skal være oljeboring her. To ulike stortingsmeldinger legges frem med ulike avgrensninger for iskantsonen. Meld. St. 36 (2012-2013) og Meld. St. 41 (2012–2013).
Iskantsonen vernes mot petroleumsvirksomhet for første gang av Stortinget, i forvaltningsplanen for havmiljøet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.
