Derfor trenger vi klimahandling nå

2024 ble det varmeste året som noensinne er målt. 2025 ligger an til å bli enda varmere. Både oppvarmingen og havstigningen skjer nå raskere enn forskerne har antatt.

Januar 2025 var den varmeste januar-måneden målt i historien, 1,75 grader over snittemperaturen før den industrielle revolusjon. Dette er altså godt over 1,5-gradersmålet som er politisk vedtatt i de internasjonale klimaforhandlingene. Havet steg i fjor med 59 millimeter, mye mer enn de 43 som var ventet.

Dette fører til alvorlige og forutsigbare konsekvenser. Høyere temperatur på kloden betyr at isbreer smelter og store deler av verden får mer ustabil tilgang til vann. Havstigningen rammer alle kystområder i verden. Omtrent en milliard mennesker bor innen en mil fra havet, og svært mange av verdens største byer ligger langs kysten.

Varmen gjør også at mer vann fordamper fra verdenshavene, slik at vi får mer intense nedbørsmengder og ekstremvær. I tillegg betyr mer varme i luften kraftigere stormer og uvær. I Norge har vi sett økte nedbørsmengder, omtrent 20 prosent økning de siste tiårene, og mer ekstremnedbør.

Økt varme betyr også økt fare for tørke og store branner. De siste årene har vi sett enorme skogbranner over store deler av verden, i Canada, USA, Brasil, Indonesia og Australia. Dette kan ramme alle, fattig som rik. Vinteren 2025 ble blant annet Los Angeles rammet av brann, og hele nabolag ble slukt av flammene.

Klimaendringene gjør altså både at det kan bli tørrere og våtere. Hovedbildet er at været blir mer ekstremt og ustabilt. Dette gjør det vanskeligere å dyrke mat og skaffe rent vann. Det skaper mer konflikt, og det påfører samfunnet store utgifter til reparasjoner og vedlikehold. I tillegg kan ekstremværet utgjøre en direkte og akutt trussel for både for liv og eiendom. Derfor haster det å kutte klimautslippene. Det er den eneste måten å stoppe oppvarmingen på.

Den mest begrensede ressursen vi har i klimakampen, er tid.

CO2 som slippes ut, kan bli i atmosfæren i opptil tusenvis av år. Dette betyr at den samler seg opp i atmosfæren. Å slippe ut CO2 er litt som å fylle opp et badekar: Jo lenger du lar krana stå på, jo mer vann er det i badekaret. Og selv om du skrur igjen krana, kan det det ta lang tid før vannet renner ut. Jo lenger vi venter med å kutte utslippene, jo verre vil altså klimakrisen bli.

Dette er grunnen til at verdens land har blitt enige om å kutte klimautslipp raskt. Det er opp til hvert land å følge opp disse løftene med kutt innenfor sine egne landegrenser. Som mange andre politiske mål, har vi blitt enige om å sette tidsfrister for når vi skal ha kuttet utslippene våre. På klimatoppmøtet i Paris i 2025 ble verdens land enige om å kutte utslippene med 45 prosent i 2030, og oppnå netto null utslipp innen 2050.

Dessverre går arbeidet for sakte. Vi har allerede brukt opp «klimabudsjettet» vårt for å unngå farlige klimaendringer. Derfor sier klimaforskerne nå at vi må kutte klimautslippene raskest mulig, og la mest mulig fossil energi bli liggende i bakken. Det finnes derfor ingen olje- eller gassfelter som er «forsvarlige» å utvinne i et klimaperspektiv.

Når klimaforskerne sier at vi må stoppe utslippene nå, så er det fordi det tar lang tid fra utslippene skjer til vi ser effektene. De klimaendringene vi ser nå, er effekten av utslipp som har skjedd for flere år siden.

Kampen mot farlige klimaendringer kan sammenlignes med å kjøre en bil mot en fjellvegg. Jo mer CO2 vi slipper ut, jo raskere går bilen. Jo raskere vi kutter utslippene, jo mer bremser vi farten. Men på et tidspunkt vil vi være så nære fjellveggen at det er umulig å unngå å treffe den. Der er vi faktisk allerede. Men nå diskuterer vi om vi skal klare å bremse slik at vi treffer fjellveggen i 10, 30, 50 eller 100 km/t. Alle som kjenner til fysikkens lover, kan forstå hvor mye farligere det er når vi kommer opp i høy fart.

Å bremse en bil hardt kan også være veldig ubehagelig om du sitter inne i bilen. Hvis du må tråkke hardt på bremsene kan du fort smelle hodet i rattet. Sjansen for å unngå en hard kollisjon og en ubehagelig nedbremsing blir altså mindre jo tidligere vi trykker på bremsen. Da kan vi bremse rolig ned. Dette illustrerer gevinsten av å kutte utslipp tidlig og raskt.

Verden er på vei ut av fossilalderen.

I 2024 stengte Storbritannia ned sitt siste kullkraftverk, og Europa er nå i ferd med å kutte gassbruken. I transportsektoren er elektrifiseringen i gang med å senke oljeforbruket. Norge har muligheten til å lede an i utviklingen av nye fornybare løsninger, eller vi kan klamre oss til oljealderen. Dessverre har våre politikere gjentatte ganger valgt det siste. Det gjør at Norge er dårligere stilt i konkurransen om de nye næringene.

Allerede har vi fått utfordringer med at Kina har fått forspranget innen grønn teknologi. Politikerne diskuterer om det er forsvarlig å kjøpe inn elektriske busser fra Kina, og de kinesiske elbil-produsentene utkonkurrerer mange europeiske og amerikanske merker på pris. Også innen vindkraft og solkraft er de dominerende. Norge har ennå likevel muligheten til å utvikle spisskompetanse innen nye fornybare næringer, som flytende havvind. Da må vi tørre å satse, ikke klamre oss fast til fortida.

I dag går nesten alle Norges investeringer i industri til olje- og gassektoren. Vi mangler ikke penger i landet vårt, men vi mangler arbeidskraft, kompetanse og til en viss grad tilgang på fornybar kraft. Når de flinke hendene og hodene, samt kilowattimene, suges opp av olje- og gassnæringen, blir det mindre rom for å utvikle nye næringer. Derfor er oljeleting i direkte strid med Norges behov for omstilling og videreutvikling av industrisektoren.

Norge er et annerledesland i Europa når det kommer til klimautslipp.

Vi har høyere utslipp per innbygger enn snittet i Europa, og vi har i liten grad lykkes med å kutte våre klimautslipp. Mens Danmark har kuttet sine utslipp med 41 prosent siden 1990 og Sverige med 37 prosent, har Norge bare kuttet 9,1 prosent.

Dette er først og fremst fordi utslippene har steget i oljesektoren og i transportsektoren. Kort sagt: Vi utvinner for mye olje og gass og reiser for mye med bil og fly. Når rike land som Norge ikke kutter våre utslipp slik vi har lovet, så er det umulig å overtale fattigere land til å kutte sine utslipp. Ingen har lyst til å bli med på spleiselaget hvis den rikeste rundt bordet nekter å betale.

Gjennom vår olje- og gassutvinning har Norge bidratt til milliarder av tonn CO2 i atmosfæren.

I dag utgjør vår olje- og gasseksport ca. en halv milliard tonn CO2 årlig. Dette er ti ganger mer enn alle utslipp på norsk territorium. Vi tjener altså store penger på klimakrisen. CO2-en vi tjener penger på, vil forårsake mye større økonomiske tap enn den gevinsten vi sitter igjen med. Det er grunnleggende urettferdig.

Vi har også et historisk ansvar, fordi vi har forurenset lenge. Siden CO2-utslippene akkumuleres over tid i atmosfæren, så er utslipp fra Norge for 10 eller 30 år siden stadig et problem i dag. Mange av dagens utviklingsland har fått økte utslipp de siste årene fordi de har sikret energitilgang og velstand til sine innbyggere. Dette er mennesker som har levd i fattigdom i lang tid. Norge har på vår side vært et rikt land lenge, og har svært gode muligheter til å omstille økonomien vår bort fra fossil energi. I mellomtiden har vi også forårsaket mye forurensing.

Som et av verdens rikeste land, forurenser vi også svært mye. Vårt forbruk innebærer enorme utslipp. Et menneske i Bangladesh forurenser mindre på et helt år enn en nordmann gjør på en helgetur til London. Samtidig gjør rikdommen det mye lettere for oss å kutte utslipp. Norge har råd til å bygge ut elbil-ladere, elektrifisere ferger eller på andre måter fjerne fossil energibruk. Da bidrar vi også til å utvikle nye løsninger som kan brukes av andre land.

I de internasjonale klimaforhandlingene har nettopp diskusjonen om rettferdighet vært sentral. Utviklingsland aksepterer ikke at rike land som har store historiske utslipp skal skyve ansvaret over på dem. Diskusjonen om rettferdig fordeling av utslippskutt og av grønne investeringer har vært den største kilden til konflikt i den internasjonale klimadebatten. Hvis land som Norge skulker unna dugnaden, gjør vi det enda vanskeligere å overtale utviklingsland med økende utslipp om å satse på grønne løsninger.