WWF hadde håpet at Høyesterett ville avklare grunnleggende prinsipper om rettssikkerheten til norsk natur, i en tid hvor naturtapet er omfattende også i Norge. Dette er prinsipper som sier noe om hvilket ansvar staten har for å forvalte truede arter. Det har dessverre ikke Høyesterett gjort.
WWF mener også det er vanskelig å forstå hvordan Høyesterett har kommet frem til at Bernkonvensjonen ikke pålegger Norge å ta ansvaret for den norske delen av bestanden, gitt at overlevelsen til hele den sørskandinaviske bestanden som lever både i Norge og Sverige ikke er truet.
– Her skjønner vi rett og slett ikke Høyesteretts tankegang, ulven er jo truet også i Sverige, sier Andaur.
I dommen fremkommer det at Høyesterett mener det er i tråd med Bernkonvensjonen å forvalte en truet art ned mot et politisk bestemt bestandsmål. WWFs klare innvending mot dette er at det politiske bestandsmålet ikke har vitenskapelig begrunnelse. Bernkonvensjonen er en konvensjon som først og fremst skal sikre at medlemslandene tar vare på sine truede arter og tar det ansvaret.
– Men både dommen fra Høyesterett og norske politikere har lett med lupe for å finne smutthull for å slippe unna dette ansvaret, sier Andaur.