Fem myter om gruvedrift på havbunnen

Her oppklarer vi disse og andre misoppfatninger om gruvedrift på havbunnen.

Norge argumenterer for at mineraler fra havbunnen skal forsyne Europa og gjøre Vesten mindre avhengig av Kina. Sannheten er at Europa ikke er interessert.

Som et av de første landene i verden, vedtok Norge å åpne for gruvedrift på havbunnen – på tross av advarsler fra egne fagmyndigheter, nasjonale og internasjonale forskningsmiljøer og massiv internasjonal kritikk fra EU og resten av verden.

Så langt har 14 europeiske land, inkludert Sverige, Danmark (med Grønland), Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Spania og Portugal, støttet et midlertidig forbud mot gruvedrift i internasjonalt farvann. Europaparlamentet har kritisert den norske åpningsprosessen.

EU-kommisjonen og EUs ministerråd har advart mot å åpne for gruvedrift på havbunnen, og Den Europeiske Investeringsbanken har ekskludert havbunnsmineraler fra alle sine investeringer på grunn av den negative påvirkningen på klima og miljø. Nordisk råd støtter også et moratorium (midlertidig forbud) i internasjonalt farvann.

I tillegg har over 50 store selskaper og finansinstitusjoner støttet et moratorium på havbunnsmineraler, og ekskluderer disse mineralene i sine verdikjeder. Dette er selskaper som BMW, Apple, Google, Volvo og Samsung.

Det stemmer ikke. En rapport fra de Europeiske vitenskapsakademiene kaller det misvisende å si at disse mineralene trengs for klimaomstilling, og støtter oppropet om et moratorium.

Utviklingen i de grønne industriene skjer hurtig, også når det gjelder hvilke typer og mengden mineraler som trengs. For eksempel har nye batterityper som ikke bruker kobolt, som litium-fosfat-batterier, kommet på markedet og har allerede tatt over en stor del av markedsandelen.

Mineraler og metaller som trengs i den grønne omstillingen må først og fremst hentes gjennom sirkulære løsninger, slik som gjennom redusert forbruk, nye teknologier og gjenbruk. Derfor mener vi at gruvedrift på havbunnen er en blindvei i det grønne skiftet og en bremsekloss for den nødvendige omstillingen. Det bør helles satses på ekte grønne og fremtidsrettede næringer.

World Economic Forum konkluderte i sin rapport om gruvedrift på havbunnen at det var alt for store kunnskapshull til å ta en forsvarlig beslutning på temaet. Forskningssjef ved Havforskningsinstituttet, Peter Haugan, kaller åpningen for en varslet katastrofe.

Dessuten har fiskeriorganisasjoner og 931 dyphavsforskere og policyeksperter verden over tatt til orde for å vente med å åpne for gruvedrift på havbunnen før det foreligger mer naturfaglig kunnskap.

Denne myten er skapt av lovnader om både store inntekter og masse arbeidsplasser fra gruvedrift på havbunnen. Men dette finnes det ingen garantier for.

Det blir fremstilt som om gruvedrift på havbunnen kan bli en forlengelse av det norske oljeeventyret, og at det er svært stor overføringsverdi mellom næringene. Det er tross alt snakk om å hente opp ressurser fra havbunnen.

Likevel er det fundamentale forskjeller mellom disse næringene, slik også NHO påpekte i sitt høringssvar til havbunnsmineralloven i 2017, da de skrev: «Til tross for enkelte fellestrekk mellom utvinning av mineral- og petroleumsressurser er ulikhetene mellom de to næringene signifikante.»

Området som er åpnet for leting og utvinning av havbunnsmineraler ligger mellom Svalbard og Jan Mayen, mye lengre nord og ut fra land enn dagens olje- og gassvirksomhet. Avstandene er så store at selskapene selv har sagt at dersom arbeidsmiljøloven skal gjelde for deres operasjoner vil det være en «show-stopper for hele næringen».

En av verdens ledende forskere på feltet, John W. Jamieson, sa om de norske mineralprøvene at de virker «å være av svært lav kvalitet.» Han mener det økonomiske potensialet er overvurdert.

WWF mener at konsekvensutredningen til Energidepartementet som regjeringens åpningsvedtak er basert på, ikke tilfredsstiller minstekravene som stilles til en konsekvensutredning.

Norges Geologiske Undersøkelse, en etat under Nærings- og fiskeridepartementet, skrev om konsekvensutredningen at den «fremstår som ubalansert og ikke tilstrekkelig faktaorientert når det gjelder sannsynligheten for funn av drivbare forekomster, hvilke metaller som utgjør det mulige næringsgrunnlaget og hvilke globale utfordringer havbunnsmineralene skal løse.»

Dette er en myte vi ofte hører fra politikere og industrien, som ønsker å flytte fokus bort fra at det faktisk åpnes for leting og utvinning i ett.

Før politikerne åpnet et område på størrelse med Storbritannia for gruvedrift på havbunnen, var det fullt mulig å samle inn kunnskap i dyphavet. Vi har en resolusjon om vitenskapelige undersøkelser, som blant annet har tillatt industrien å dra på tokt sammen med forskningsinstitusjoner.

Så hvorfor åpne? Regjeringen annonserte tidlig at de ville starte med å dele ut utvinningstillatelser, som dekker både leting og utvinning. Selskapene skal ha nok informasjon til å ta en investeringsbeslutning, og levere en «plan for utvinning». Når denne godkjennes, kan utvinning starte.

Det betyr at selskapene må gjøre omfattende testing av utstyr, og må gjøre en rekke kjerneboringer for å vite hvor mye mineraler som ligger der, og om det er mulig å hente dem opp både økonomisk og teknologisk. Å gjøre kjerneboringer i eller nær aktive sulfidforekomster, altså varme kilder i dyphavet som er hjem for helt unike arter og økosystemer, kan ødelegge denne sårbare og verdifulle naturen.

Vi aner ikke hvilke arter som kan utryddes, hvordan vi måler påvirkning, eller hvordan vi overvåker aktivitet som foregår 4.000 meter under havoverflaten. Det politikerne har åpnet for er ikke skånsom kunnskapsinnhenting, som allerede var mulig, men mye mer inngripende metoder.

Regjeringen argumenterte for åpning med at næringslivet nå vil kunne bidra med å finansiere kunnskapsinnhentingen. Realiteten foreløpig er at staten subsidierer industriell leteaktivitet, gjennom midler som skal gå til grønn innovasjon. Næringen selv har bedt om leterefusjonsordning tilsvarende oljenæringen, hvor staten tar nesten hele risikoen og kostandene.

Denne myten stammer fra en feilslutning om at dyphavet er en ødemark, og at mineralene ligger lett tilgjengelig.

Kunnskapshullene om dyphavet er enorme. Men det vi vet, tilsier at dyphavsnaturen er sårbar, unik og verdifull. Dyphavet er vår siste urørte villmark, som er full av liv. Her finner vi dyreplankton og mesopelagiske fiskearter som er hoveddietten til viktige fiskebestander, i tillegg til en mengde helt unike og spesielle arter.

På sjøfjellene finner vi svampeskoger og korallhager, arter som kan leve i mange tusen år. På havbunnen finnes store mengder mikrobielt liv, som har viktige funksjoner i økosystemene. Noen steder siver kaldt vann ned i sprekker i havbunnen og blir varmet opp. Når det varme vannet trenger opp igjen, bygges etter hvert skorsteinslignende strukturer. Det er i og på skorsteiner som disse forskere antar at selve livet på jorda oppstod.

Livet i dyphavet har tilpasset seg ekstreme forhold, og har spennende egenskaper som er verdifulle innen både medisin og andre forskningsfelt. Forskere har funnet gener som kan brukes i alt fra optikk, antibiotika og vaksiner, til fremstilling av syntetisk blod. Et gen fra de varme kildene på havbunnen var for eksempel avgjørende i fremstillingen av vaksinen mot Covid 19. Gruvedrift på havbunnen kan ødelegge alt dette før vi i det hele tatt vet hva vi mister.

I norske farvann er det sulfider (mineralavsetningene som dannes rundt varme kilder) og manganskorper (tynt lag av mineraler som dannes på sjøfjell) som er aktuelle for utvinning. For å få tak i disse må man bryte fast fjell, borre og grave for å få tilgang til mineralene.

Myndighetene anslår at én manganskorpegruve vil beslaglegge 20 kvadratkilometer, som tilsvarer 2800 fotballbaner. I tillegg kommer lys- lyd- og partikkelforurensning, som vil gå langt utenfor gruveområdet. Driftsperiode er anslått til 1-3 år pr gruve.

Gruvedrift på havbunnen vil også få store konsekvenser på land. Mineralene må prosesseres, lagres og deponeres. Steinmassene inneholder dessuten radioaktive stoffer, og avgangen må muligens lagres som radioaktivt avfall. Radioaktivitet er ikke nevnt med ett ord i konsekvensutredningen, tross advarsler fra Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet. Hvem som skal betale for slike anlegg, hvor de skal ligge og om vi i det hele tatt vil ha dem, er ikke diskutert.

Gruvedrift på land forårsaker store naturtap og andre miljøødeleggelser i dag, og i tillegg har det ofte negative sosiale konsekvenser. Mineraler fra dyphavet kan virke fristende, der de ligger langt fra folk og natur vi kjenner til. Det er likevel en feilslått løsning, mener WWF.

I mars 2025 ble det publisert en ny artikkel i det anerkjente tidsskriftet Nature som understreker at vi ikke må la det dårlige miljøregnskapet for landbasert gruvedrift brukes som en unnskyldning for å tillate en ny og potensielt enda mer skadelig industri på havbunnen. I stedet må vi arbeide for bedre reguleringer og praksiser på land for å minimere naturødeleggelser. WWF mener at all mineralvirksomhet på land burde følge Initiative for Responsible Mining Assurance.

WWF har lenge pekt på at vi først og fremst må redusere behovet for nye mineraler gjennom sirkulære løsninger, reduksjon i forbruket og innovasjon, dernest redusere både miljøavtrykket og de sosiale konsekvensene fra gruvedriften vi ikke blir kvitt.