FNs klimapanel: Vi er i ferd med å miste isområdene våre

– Det er tett mellom alvorlige klimarapporter nå, men selv i den konteksten er de siste funnene fra FNs klimapanel sterk kost. Nå snakker forskere med ordentlig utestemme, og funnene viser at endringene skjer raskere og har større effekt enn vi har trodd, sier nestleder Karoline Andaur i WWF Verdens naturfond.

FNs klimapanel er et FN-organ sammensatt av vitenskapsfolk fra hele verden. Dagens rapport er den første som spesifikt tar opp den nyeste forskningen om hvordan klimaendringene påvirker jordas hav og kryosfære. Kryosfæren er det faglige navnet på de frosne delene av planeten, som isbreer, permafrost, havis og snø. Datamaterialet i is- og havrapporten representerer arbeidet til 104 forskere fra 36 land, og refererer til nesten 7000 vitenskapelige publikasjoner.

I rapporten advarer klimapanelet om at menneskelig påvirkning på havet og kryosfæren er betydelig, voksende, uunngåelig og vil ha svært negative konsekvenser for resten av verden. De raske endringene i havene og kryosfæren er blant de mest dramatiske konsekvensene av klimakrisen.

– Rapporten gjør det klart at endringene vil fortsette og være irreversible, selv om klimaet stabiliserer seg ved at verdenssamfunnet klarer å kutte nok klimautslipp. Ingen verdensdeler vil bli skånet for ringvirkningene av klimaendringene når hav, is og isbreer smelter. Rask stigning i havnivået vil kunne påvirke en milliard mennesker innen 2050, og selve livsgrunnlaget til isavhengige arter som hvalross og pingviner står på spill, sier Andaur

De siste årene har det blitt mer og verre ekstremvær på grunn av endringene i havet og kryosfæren. Denne trenden vil fortsette de kommende tiårene i takt med planetens oppvarming dersom det globale samfunnet ikke tar grep.

– Isområdene våre er planetens klimaanlegg, de regulerer temperaturen på kloden ved å reflektere sollyset. Når disse gradvis forsvinner, akselererer også oppvarmingen og både mennesker, natur og dyr får vanskeligheter med å tilpasse seg. Vi må snu utviklingen raskt, om vi skal klare å begrense skadene av klimaendringene, sier Andaur.

• De frosne polarområdene regulerer jordas temperatur ved å reflektere varmen fra sola ut i verdensrommet igjen. Tap av snø og is vil gi mørkere overflater som absorberer mer varme og øker farten på klimaendringene.
• Havene tar opp overflødig varme fra atmosfæren som bremser den globale oppvarmingen, men fører til varmere vann. Havene absorberer også overflødig karbondioksid (rundt en fjerdedel av utslippene fra menneskelige aktiviteter de siste førti årene) og blir surere. Disse endringene vil fundamentalt endre og ødelegge marine økosystemer.
• Når is på land smelter på grunn av klimaendringene, stiger havnivået, noe som vil kunne fortsette i århundrer. Havstigningen globalt skjer nå 2,5 ganger raskere enn det gjorde i det forrige århundre. Imidlertid kan vi begrense farten og høyden på stigning ved raske og dype kutt av klimagassutslipp.
• Begrensning av fremtidig stigning i havnivået avhenger av at vi forhindrer ytterligere tap av isbreer. Fremtiden til mennesker som bor på lavtliggende øyer og ved kysten verden over er avhengig av at vi lykkes med å begrense havnivåstigningen og klimatilpasning.
• Klimaendringene gir en ekstrem belastning på korallrev. Oppvarming og forsuring skader korallveksten, utløser storskala massedød av koraller og forsterker tropiske stormer som skader koraller. Verdens korallrev forventes å avta med opptil 90 % selv om oppvarmingen er begrenset til 1,5° C. Ved 2° C vil de nærmest forsvinne helt.
• Marine hetebølger har blitt dobbelt så hyppige siden 1980-tallet, forekommer nå i alle hav, og er et direkte resultat av klimaendringer. De kan medføre en ødeleggende dominoeffekt på marine økosystemer og mennesker.
• Polområdene er spesielt utsatt for klimaendringer, og noen områder varmes opp mer enn dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet. I Arktis har global oppvarming forårsaket en rask nedgang i havisens omfang og tykkelse de siste 40 årene. Vi vet nå at sommerhavisen i Arktis kan forsvinne innen 2030. I Antarktis har havisen blitt redusert kraftig siden 2014, etter en periode med vekst. Klimamodeller forutsier at havisen i Antarktis kan avta med omtrent en tredel ved slutten av dette århundret. Havisen er habitat for mange polare arter som nå er truet med utryddelse.
• Høyfjellsregionene er spesielt sårbare for klimaendringer, og varmes også opp dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet. Permafrost, snø og is til å avtar på grunn av global oppvarming. Økt bresmelting fører først til mer avrenning av vann etterfulgt av nedgang når vannforsyning fra isen blir borte. Vannmangel når fjellisbreene forsvinner antas vil ramme hardt veldig mange jordbruksområder.

Raske og dype kutt i klimagassutslipp er nødvendig. Dette innebærer at verden, inkludert Norge, må redusere sin fossile avhengighet kraftig.

– Først og fremst må Norge stanse utdelinger av nye letelisenser til olje og gass i Arktis, og særlig i iskantsonen. Klimaendringene holder på å ødelegge Arktis for bestandig, og utslipp fra fossil energi er hovedårsaken. Når vi endrer Arktis, endrer vi alt. Vi må også ta ansvar for å verne 10 % av norske havområder som vi forpliktet oss til allerede i 2010. Dette inkluderer iskanten og andre særlig verdifulle områder. Når regjeringen kommer med forslag til oppdatert forvaltningsplan for Barentshavet i høst forventer vi at kunnskapen fra spesialrapporten om hvor viktig det er å beskytte vår frosne områder, er reflektert i anbefalingene, sier Andaur.

– For det tredje må mer natur og mindre utslipp bli en hovedprioritet i norsk politikk. Vi kan ikke lenger bare snakke om hva vi vil få til en eller annen gang i fremtiden. Dette må inn i prioriteringene hver dag, i alle beslutninger til alle ministrene våre. Det er bare slik vi kan begrense skadene, fortsetter Andaur.

I dag er det verdens fattige som kjenner klimaendringene sterkest på kroppen. Dette er mennesker som bor i land med lave utslipp, og som har svært liten skyld i problemet som nå går ut over dem.

Norge, med sin enorme oljebaserte rikdom og høye levestandard, og svært høye økonomiske, teknologiske og menneskelige kapasitet, har et stort ansvar i den globale klimadugnaden.

Store deler av norsk sivilsamfunn, inkludert de streikende skoleungdommene, har derfor samlet seg bak kravet om et nytt norsk klimamål om 53 % utslippskutt her hjemme innen 2030. I tillegg må Norge bidra med store mengder klimafinansiering til tiltak i fattige land, både til utslippskutt og tilpasning til de endringene vi ikke lenger kan tilpasse oss.

Is- og havrapporten er den tredje i rekken spesialrapporter fra klimapanelet det siste året, og de føyer seg til det enorme kunnskapsgrunnlaget vi har om klimaendringer, og hva vi må gjøre for å bekjempe dem.

Fra før har vi spesialrapporten om global oppvarming med 1.5° C fra 2018, spesialrapporten om landarealer fra i år. Rapporten om 1.5° C viser tydelig at det er stor forskjell på konsekvensene for folk og natur mellom 1.5 og 2° C oppvarming, for naturmangfold, smelting av permafrost, havnivåstigning, jordbruk og matproduksjon, med mer. Den har i snart et år vært gjenstand for mye oppmerksomhet og diskusjon blant landene i FN.

Is- og havrapporten slippes to dager etter at FNs generalsekretær Antonio Guterres avholdt et ekstraordinært klimatoppmøte som del av FNs generalforsamling. Han hadde bedt verdens ledere komme med konkrete planer for klimakutt og penger, ikke flere taler og tomme ord. Men til tross at den enorme oppmerksomheten klimatoppmøtet fikk, uteble de store ambisjonene. Verdens største utslippsland klarte ikke å samle seg om FNs generalsekretærs oppfordring om å bringe ambisiøse, konkrete planer for å redusere utslippene ytterligere. Noen land jobber til og med aktivt mot denne fellesinnsatsen.

På klimatoppmøtet COP24 i Polen i 2018, stod Saudi Arabia, Russland og USA steilt mot resten av verdenssamfunnet og nektet FN som fellesskap å vedta konkret oppfølging av konklusjonene fra rapporten om 1.5°C. De har gjentatt dette flere ganger i år, senest på møtet der is-og havrapporten skulle vedtas denne uka.

Alle tre er land med svært høye utslipp av klimagasser, og enorme mengder fossil energi. De prioriterer egen økonomi og fortsatte klimagassutslipp over behovet for å beskytte folk og natur mot farlige klimaendringer.