WWF krever at rovviltnemndene legges ned

I forrige uke vedtok rovviltnemndene i region 4 (Østfold, Akershus og Oslo) og region 5 (Hedmark) å utvide lisensfellingskvoten for ulv utenfor ulvesonen, til tross for at de hadde blitt informert på forhånd om at de ikke hadde myndighet til å fatte nettopp et slikt vedtak.

WWF har klaget på dette vedtaket (PDF). Vedtaket er det siste i en serie vedtak og uttalelser fra rovviltnemndene der de ser vekk fra faglige råd og i ytterste konsekvens ignorerer instruksjoner fra Klima- og miljødepartementet.

– Når nemndene velger å trosse departementet slik som de gjorde med dette vedtaket, fremstår det som et åpenbart forsøk på å øke konfliktnivået og tvinge gjennom egne synspunkter – stikk i strid med forvaltningsoppdraget de har tatt på seg, sier Bård Vegar Solhjell, generalsekretær i WWF Verdens naturforbund.

Rovviltnemndene skal arbeide innenfor rammene av Bernkonvensjonen, naturmangfoldloven, rovviltforlikene av 2004 og 2011, ulvemeldingen fra 2016, og den todelte målsettingen om å sikre både levedyktige bestander av rovvilt og beitenæring i Norge. Til tross for dette har nemndene fått krass kritikk fra forskere og fagmiljøer, og til dels også Klima- og miljødepartementet, om at de ikke ivaretar den rollen, og følger opp det forvaltningsoppdraget de har fått.

NINAs rapport Evaluering av regional rovviltforvaltning, som ble utarbeidet i 2016 på oppdrag fra Miljødirektoratet som en oppfølging av rovviltforliket i 2011, konkluderer tydelig med at rovviltnemndene ser seg selv som ombud for beitenæringa mer enn som et helhetlig forvaltningsorgan. Nemndsmedlemmene unnlater samtidig bevisst å ta hensyn til den todelte målsettingen de er satt til å forvalte.

Noen eksempler fra rapporten:

Side 172:

Det er en utbredt oppfatning blant nemndsmedlemmene at de såkalte «verneinteressene» er ivaretatt gjennom bestandsmålene. Vernet av rovdyr er dermed sikret gjennom nasjonal politikk – en politikk som beitenæringene må bære hele belastningen med. Dessuten har verneinteressene Bern-konvensjonen og Naturmangfoldloven på sin side. Når også Klima- og miljødepartementet og Miljødirektoratet, som er de som virkelig har makt i norsk rovviltforvaltning, står på naturvernets side, står beitebrukeren over for en mektig allianse, mener mange nemndmedlemmer. I dette perspektivet har rovdyra og naturvernet alt seiret, og nemndenes fokus bør ligge på beitenæringenes problemer.

Side 165:

[…] i tillegg er det et klart inntrykk […] at de fleste nemndene har medlemmer – ofte ledere – som har god kontakt med landbruket og dets organisasjoner, og at nemndenes etablerte «verdensbilde» og tilgjengelige virkemidler i betydelig grad er innrettet mot å avdempe landbrukets problemer. De nemndene som har lagt seg på en aktiv linje i forhold til den nasjonale rovviltpolitikken, har også diskusjoner som er av stor interesse for landbruksorganisasjonene, blant annet fordi initiativ fra disse nemndene oftest har handlet om behovet for å komme beitenæringer og utmarksnæringer ellers i møte.

Side 6:

Det er […] ikke tvil om at nemndenes sammensetning påvirker det «allmennpolitiske skjønn» de utøver, selv innenfor et avgrenset mandat. Når noen nemder også tøyer dette mandatet, er det desto tydeligere at de beveger seg i en retning som er preget av nemndsmedlemmenes bakgrunn både politisk og i forhold til næringene. Det innebærer at å øke nemndenes handlingsrom, slik både toneangivende nemndsmedlemmer og noen interesseorganisasjoner går inn for, vil være konfliktdrivende om det medfører myndighet til å øke uttak av rovdyr, eller på andre måter driver forvaltningen i en retning som kan oppfattes som negativ for «viktige samfunnsinteresser» (jfr. Rovviltforskriftens formålsparagraf). Det er ikke bare naturvernorganisasjonenes medlemmer og internasjonale konvensjoner som representerer slike samfunnsinteresser, men alle norske borgere som ønsker bestander av store rovdyr i norsk natur.

– Nemndene tar seg utviser tydelig manglende forståelse av sin egen rolle som forvaltningsorgan, og bruker i stedet møtene nemndene som en arena for politiske omkamper. Dette undergraver vanlige demokratiske prosesser, skaper uforutsigbarhet, og nører opp under en allerede betent konflikt, sier Solhjell og understreker:

– Deres rolle skal være å finne kompromisser som ivaretar hensynet til både rovdyr og beitenæring, og å innta en forsonende og konfliktdempende rolle i samfunnsdebatten – ikke å bruke rovviltnemndene for å fremme egne politiske synspunkter.

Tidligere denne uka sendte WWF Verdens naturfond et brev til statsminister Erna Solberg der vi på nytt gir uttrykk for vår alvorlige bekymring for retningen norsk rovviltforvaltning er på vei. Norge er en selvutnevnt miljønasjon, og en pådriver av naturvern i andre land. Da fremstår det som uforståelig at regjeringen samtidig tillater omfattende jakt på gaupe, jerv, bjørn og ulv, som alle er truede arter og en naturlig del av norsk natur.